Jeg legger ned bloggen

Det har kommet til den tiden hvor jeg syns at jeg må ta et annet steg i livet. Jeg må legge bak meg mitt ungdomsliv og vil helst se fremover. Jeg vil på en måte legge bak meg mitt tidligere liv og fokusere på det nye livet mitt. Allikevel, så vil minnene alltid være der og denne bloggen er en så stor del av det. Jeg har aldri vært kjent pga bloggen, eller andre omstendigheter, egentlig. Men jeg er glad for at jeg begynte å blogge! For jeg har så utrolig mange minner fra denne bloggen og det er litt trist å legge denne bloggen bak meg. 

Jeg vil være voksen nå og fokusere på fremtiden, enn å bli værende og fokusere på fortiden. Jeg vil kunne være meg selv og bare drite i alt det andre har å si. Jeg føler at med den nye bloggen så vil jeg starte på blanke ark, men allikevel kunne beholde fine minner. 

Det skal bli utrolig deilig å kunne fokusere på meg, drite i alle andre. Hvis jeg vil gå med høyeheler kun for å dra til byen for ærender, ja - da gjør jeg det. Altså, nei folkens... Livet er så mye enklere når man kan bare gi faen i å lytte til hva andre har å si om deg :- ) 

Jeg vil fokusere på bloggen i år også, for jeg ser hvordan det påvirker hverdagen min og hvordan jeg ligger an. Kanskje jeg en dag kan bli kjent med denne? Hvem vet. Never say never. Jeg har også sett på andre muligheter med et annet domene, og kanskje jeg kommer tilbake til blogg.no - men jeg vil bare legge bak VABE og fokusere på VANESSA BEAM. 

Jeg har også sett på muligheter, og i det andre domenet så er det flere muligheter og sjanser enn her på blogg.no. 

På grunn av jeg har veldig lyst til å beholde noen av mine innlegg fra VABE bloggen, så har jeg impotert innlegger fra denne bloggen til den andre. Jeg driver fortsatt med litt oppryddning, så det kan se litt kaotisk til tider. Jeg håper dere vil følge meg videre på den andre bloggen.

FØLG MEG GJERNE PÅ MIN NYE BLOGG: HTTP://WWW.NOUW.COM/VANESSABEAM 



 

"Kode for å importere bloggen min til Nouw: 6512932700"

Er jeg en dårlig mor?

Det er allerede blitt to mnd siden Davina Gabriella kom til denne verden, og på allerede to mnd så har livet mitt forandret seg totalt. Tankegangen min er mer egoistisk enn noensinne, men allikevel så har jeg samvittigheten ved min side. Ikke misforstå meg, min egoistiske tanke er kun for Davina. Ting jeg gjør og mine handlinger, kan påvirke og gå utover Davinas liv og det vet jeg veldig godt. Men allikevel, selv om det er visse ting jeg må ofre, så har det seg slik at ting ikke er alltid så lett. Jeg vet uansett hva som er mellom rett og galt.

Det kommer til tider hvor jeg har noe helt annet i tankene mine enn lille jentami og dette livet. Tro meg, jeg angrer ikke at jeg har brakt fram det lille mirakelet mitt - men jeg angrer på at jeg ikke tok imot flere utfordringer og åpnet meg mer før hun kom til denne verden. Da hadde ting ikke vært så vanskelig for meg som det er nå. Det er så utrolig mye jeg vil dele med dere, og utrolig mye som hadde hjulpet meg ved å blogge om det. Allikevel, så må jeg passe på hva jeg skriver og hva jeg publiserer - for jeg er jo tross alt en mamma. 

Men tanken har slått meg: hvordan kan jeg være ærlig for mitt barn, hvis jeg ikke klarer å være ærlig med meg selv? Jeg er lei av alle fordommer mot unge mødre. Jeg er lei av å bli sett ned på. Og, jeg er lei av at jeg ikke kan skrive mine sterke meninger og følelser på bloggen kun fordi jeg har blitt mamma. Sannheten må fram en dag uansett, og jeg føler meg som en dårlig mor når jeg gang på gang - natt etter natt - grine fordi det blir for mye for meg. 

Glasset mitt har vært fullt lenge nå, og det er bare snakk om noen par ml før det renner over. Og, jeg vil ikke nå det punktet. Å være foreldre er ikke lett, verken for meg eller noen andre. Jeg syns at folk kan få lov til å skrive om fødselsdepresjoner, hvis de føler for det. For det å skrive er en slags terapi i seg selv. Noen velger å publisere, mens andre velger å holde det for seg selv. Jeg er en av dem som velger å publisere. Men da jeg tidligere har publisert mine sterke meninger og mine innerste følelser, så har jeg fått så mye kritikk og hat - og det gjerne fra mine nærmeste. 

Å skrive hjalp meg med en ting, men at det drev mine nærmeste bort fra meg - så var det bortkastet. Jeg er faktisk sliten av å tenke på hva alle andre skal tenke om meg. Jeg orker ikke tanken på å gå en dag til å holde alle følelsene inni meg. Det gjør meg psykisk utmattet, og da føler jeg meg ikke bra for mitt barn. Det er ikke Davina som er noe feil med, slettes ikke. Hun kan ikke noe for at jeg er sånn som jeg er. Jeg prøver for hardt å være den perfekte moren for barnet mitt. Men ingen er perfekte. Eller er kanskje alle perfekte? Jeg vet ikke lenger.

Psykiskhelse er noe som burde komme mer fram, gjerne fra mødre eller fedre. Bipolar burde bli snakket mer om, og ikke bare anoreksi. Alle disse sykdommene burde ikke dømmes. 

Jeg har bipolar, og jeg kan ikke gjemme meg vekk fra det. Dagene går, men det er ikke lett. Jeg hadde bipolar før jeg ble gravid, jeg hadde bipolar under svangerskapet og uansett hvor mye jeg holder det inne og skjuler det så har jeg bipolar nå også. Før jeg ble gravid gikk jeg på anti-depressiva, men da jeg fant ut at jeg var gravid så sluttet jeg. Under svangerskapet gikk jeg ikke på noen ting, og noen dager var verre enn andre - men det gikk greit. 

Nå har tankene slått meg på noe helt annet. Noen dager er jeg så langt nede at jeg ikke orker tanken på å ta vare på Davina, fordi jeg føler meg som en dårlig mor. Jeg føler meg dårlig som har den tanken, og enda dårligere blir jeg fordi jeg føler meg dårlig. Det er jo en evig ond sirkel. 

Morsrollen har rett og slett gjort meg utslitt, og jeg mener at jeg skal kunne få lov til å si det høyt uten å bli dømt. Det er slitsomt, jeg skal være ærlig med dere. Sannheten er også det at jeg innså det ikke før kroppen min sa ifra. Nå har kroppen min sagt ifra, og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg får ikke gjort noe med det. Det har ødelagt kroppen min. 

Jeg har ikke pådratt meg fødselsdepresjon, men jeg kan vel si at bipolar tok nesten overhånd på meg. Jeg kom til det punktet hvor jeg ga opp der og da. Jeg ville ikke mer. Jeg var utslitt. Der og da følte jeg at glasset var overfylt, og at jeg ikke hadde noe mer å gi. Jeg følte at barnet mitt hadde en forferdelig dårlig mor. En mor som har gitt opp på ho, og det bare etter 5 uker. Jeg følte at verden raste, og jeg fant ikke veien tilbake til virkeligheten. 


 

"Klokken var halv 4 på natten. Jeg gikk fram og tilbake fra rom til rom med lille jenta mi i armene. Hun gråt, gråt og gråt. Ikke ville hun ha mat og kos hjalp heller ikke. Dette er noe som alltid har trøstet henne, men hvorfor ikke nå? Jeg hadde ikke fått meg søvn, og døgnet to netter på rad. Men det gikk greit, for jeg takler dette. Etter utallige runder fra rom til rom, gang til gang - så sa kroppen stopp. Jeg befant meg plutselig på gulvet med Davina i armene inne på rommet hennes. Og, der satt jeg. Alene følte jeg meg og gråt. Jeg gråt og jeg hulket. Jeg kunne ikke stoppe. Kroppen min hadde fått nok, og dette var måten den viste det på.

Hodet mitt var sliten. Jeg klarte ikke å holde meg i ro. Jeg kjente at det ladet seg opp og jeg gråt mer og mer. Det gjorde så vondt. Davina ble stille og stirret på meg, og jeg følte at jeg fikk angst. Jeg måtte riste det av meg og la fra meg henne på sengen sin. Hun var stille og rolig, og jeg skrudde på nattlampen for henne. Den lyste i flere farger og det så hun på som noe spennende. Etter å ha lagt henne ned så måtte jeg rett og slett prøve å komme meg tilbake til meg selv igjen. Jeg kunne kjenne at jeg nesten ikke hadde kontroll på hva jeg drev med. Det var som en tikkende bombe i hodet mitt. Jeg hadde så lyst til å skrike.

Etter å ha telt til hundre, så kom jeg meg til meg selv igjen. Jeg løp inn på soverommet og satt med ned på sengakanten ved siden av Christopher. "Vennen, kan jeg få en klem?" - jeg vekket han. Jeg hulket og jeg gråt. Jeg tømte meg helt og fortalte han hvor psykisk sliten jeg var og fysisk. Chris holdt rundt meg. Og det var det. Det var det jeg trengte."


Jeg føler at jeg har mislykket. At jeg ikke har klart å holde meg ut. Jeg nekter selvfølgelig å starte på anti-depressiva igjen. Det er en grunn til at jeg sluttet, og jeg holder meg til det ennå. Jeg vil heller ha noen å snakke med, enn å bli kontrollert av piller. Jeg vil alltid stå fast for det! Men er det noe annet som har kanskje hjulpet meg litt til i hverdagen så er det røyk. Ja, jeg har begynt å røyke igjen. Ikke det at jeg var en som røkte som svamp før. men trur jeg røkte gjennomsnittlig 4 røk om dagen. Og, det er under gjennomsnittet. 

Nå tar jeg meg gjerne 1-2 røk om dagen for å holde ut. Tenkt det da? Jeg trenger det for å kunne holde meg ut gjennom dagen. Jeg føler meg så dårlig. Så mislykket. Og, så ufattelig dårlig mor. Men jeg klarer meg. Det går greit. Det går bra.

Jeg røker selvsagt ikke når hun er i nærheten. Jeg røker gjerne når Christopher har kommet hjem og kan ta av seg henne litt. Ellers resten på dagen så passer jeg på henne og unngår røken. Jeg kommer heller aldri til å røke når hun er i nærheten. Passivrøking for barn er farlig. Derfor er det null røk inne og strengt. NULL form for tobakk i nærheten av Davina. Dette er klart og bestem. Selvom jeg ikke klarer å unngå det, så skal ikke jeg utsette henne for noe sånt. 

Det hele får det til å se ut som om jeg får null hjelp her hjemme av Christopher. Men ikke misforstå, jeg får det. Han tilbyr seg hele tiden! Men så vil jeg jo også ha litt tid med han. At vi to får alenetid. Men når vi først får det, så er det så mye som må gjøres her i huset at jeg rett og slett noen ganger ikke klarer å strekke meg til han så langt. Jeg lever i min egen boble. 


 

Jeg føler meg ikke noe stolt av det. Jeg har egentlig kun skam over hele meg. Jeg lurer på hvor folk får all den kjærligheten fra. Hvor mye kjærlighet kan man dele, når man allerede går på overskudd? Hvor mange deler kan du dele opp ett hjertet? 



Livet er ikke dans på roser, men du kan alltid lage deg din egen hage. Det er sant. Du kan lage hagen så stor, med så mange andre blomster enn roser. Og, allikevel så blir resultatet så utrolig flott. 

Jeg elsker datteren min over alt på jord og jeg elsker Christopher. Men er jeg en dårlig mor for henne? Dårlig kjæreste? Jeg tenker på det hver dag. Kanskje jeg bare burde slutte å stenge meg selv i min egen lille boble. Åpne meg selv mer. Rett og slett bare være meg. Lytte mer på Christopher. Ta imot hjelp. Slutte å tro at jeg er noe superwoman. Jeg er bare et menneske. Kroppen min kan ikke bære alt. Det fins grenser i oss alle. Jeg burde slutte å være sta og tro at jeg klarer meg gjennom det her uten hjelp. Det er nok det aller beste. 

TWO MONTHS



1 februar, fylte allerede Davina Gabriella TO MND! Det er utrolig hvor fort tiden går, men samtidig så syns jeg denne måneden har gått utrolig sakte - om jeg skal være helt ærlig. Den første måneden så fløy tiden fort avgårdet, men den måneden som har gått så har vi fått tilbringt så mye tid med henne og lært henne å kjenne. Nå kan jeg nesten ikke vente med å se hennes første tenner, se henne krabbe og lære henne sine aller første skritt! Å være foreldre er ikke lett, tro meg, men herlighet denne dyrebare tiden ville jeg ikke ha byttet imot noe annet! Den er så fantastisk og dyrebar <3 

Jeg var så redd for at med ukene som gikk så ville ho miste hår, men der tok jeg jammen feil! Håret hennes blir bare tykkere og tykkere, lengre og lengre. Jeg håper at håret er blitt såpass langt til dåpen at jeg kan benytte meg av de fine sløyfene hun har fått! Jeg mener, se på hu a - DET fine håret, hehe

Lille hjerteknuseren ♥

Hun har begynt å legge mye merke til ting, som lyd og lys. Nå har hun faktisk begynt å se på tv også! Noe som kan være utrolig deilig for meg noen ganger, for da kan jeg bare sette henne fra meg på vippestolen og der sitter hun og følger med på Disney Junior i en hel time! Kjempe deilig for meg, for da kan jeg få gjort husarbeid osv. Selvom husarbeidet har blitt byttet med dusj, så går det greit det også haha... Men etter en time (det er maks en time), så gidder ho ikke mer for da begynner det å bli kjedelig for henne. Så da vil henne heller sitte på fanget mitt og se på tv, noe som går greit det også for da kan jeg få lov til å se på det jeg vil, hahah 

Lille jenta har også fått tatt to vaksiner, hepatitt og BCG - og gjett om det gjorde vondt? Hun SKREK og var så forbanna på barnelegen, haha. Men det som er så utrolig bra er at hun fikk ingen bivirkninger av noen av vaksinene! GLADE foreldrer for å si det sånn. 

Det som er med Davina er at hun er slettes ikke vanskelig! Hun er faktisk ikke vanskelig baby i det hele tatt. Vi har vært så utrolig heldige! MEN når hun blir vanskelig, ja DA er ho vanskelig. Hun skriker til ho får viljen sin, og det er å bli holdt og bært rundt 24/7. Eller så skriker hun hvis ho har litt mageknip. Med Davina så fins det ingen mellomting, det er enten eller. Noe som kan være utrolig deilig av og til, egentlig. Men når hun er på hennes verste, herlighet - jeg skulle gjerne ha fylt hele kroppen med rebull da as, ahha.

Nei, man må jo bare elske den lille rakkeren min <3 Hun er verdens beste baby, uansett. Jeg elsker henne sånn. Den kjærlighet jeg har for henne er ubeskrivelig. Man aner virkelig ikke hva all kjærlighet er før man får sitt eget barn! 

BABYUTSTYR DEL II: babycall

// innlegget er i samarbeid med Nabby.no 

Som nybakt mor så er det visse ting jeg vet at jeg må ha i hus før den lille kommer. Mye utstyr har jeg bare liggende her hjemme og det har ikke blitt brukt etter at Davina kom til verden, men er det noe jeg ihvertfall har prøvd ut er babycall! Babycaller er så utrolig praktisk og jeg anbefaler alle babyfamilier å ha det! I vår situasjon da, så bor vi i en enebolig på 2 etasjer, og som oftest når jeg er nede og lager middag så ligger Davina inne på rommet sitt og sover eller så sover henne på vippestolen sin i tv-stua oppe, derfor er det ikke alltid like enkelt for meg å kunne høre henne hvis jeg har på vifta og steker noe f.eks. 

Jeg som også er eldst av søskenflokk på 9, så har jeg vel mest erfaring av babycall enn de aller fleste nybakte mødrene (vil jeg da tro!). Og, er det noe jeg alltid har opplevd med andre babycaller så er det dekningsfeil og feil sekvens. Dette opplever man slettes ikke med Nabby! Det som er så bra med Nabby er at her får du din egen sekvens uten å måtte søke opp, for det du enklest kan gjøre er bare å laste ned appen: Nabby på AppStore eller Google Play - spørs om du har iPhone eller annen mobil. Med andre ord, signalen din blir ikke forstyrres og du trenger ikke å høre naboen din diskutere om middagen! 

Du laster ned appen. Skrur på Bluethooth på din telefon. Søker etter Nabby. Oppkaller din Nabby etter ditt eget ønske. Og vips, så har du en babycall! Det som også er så utrolig praktisk med Nabby (noe av det jeg liker aller best med den) er at den er så utrolig liten og søt. Jeg fikk sjokk da jeg mottok pakken! SÅ liten den er, og du kan ha med Nabby overalt. Veldig praktisk også for de som liker å ha barna sine ute i vogn for en formiddagslur!      

Nabby er helt nytt på markete, det har bare eksistert i 2 år - men allerede på de to årene så har Nabby nådd flere land som: Norge, Sverige, Danmark, Finland, England, Irland og Tyskland. Men Nabby vokser stadig! Det skjønner jeg godt. Den lille dingsen er utrolig bra, og jeg like hele konseptet og kvaliteten veldig godt! 

En morsom fun-fact: Da Anders, grunnleggeren av Nabby, skulle skrive navnet på Nabby så ble det hele en skrivefeil? Egentlig skulle Nabby hete "Din baby" men skrev istedet "Di nabby" - og slik ble Nabby-navnet til! 

Nabby koster heller ikke så mye, og jeg garanterer deg at det er verdt pengene! Du slipper å tenke på batteritid, for Nabby har hele 70 timers batteritid. Du trenger bare å lade den via pc eller bruke din adapter med USB-tilgang i 1 time, og vips - så har du en fungerende babycall de neste 70 timene! Veldig enkelt og lettvint, det er også derfor Nabby er lett å ha med seg på f.eks reise. Enten på hyttetur eller campingtur :- ) 

Vil du bli like fornøyd som meg og kanskje spare noen par tusenlapper til en flott babycall? Vil du vite mer om Nabby og kanskje klikke deg hjem en babycall som du kan være fornøyd med?

Les mer på hjemmesiden deres her: http://www.nabby.no/

Eller besøk dem på Facebook her: https://www.facebook.com/NabbyNorge/ 

 

"JEG BLOTTET TITSA"

Davina er endelig lagt og jeg kan ha litt alenetid, før Christopher kommer hjem fra jobbmøtet - eller, før ho plutselig velger å være våken igjen, haha. Denne alenetiden er faktisk så gull verdt har jeg merket. Når jeg først får sjansen min, så griper jeg den gjerne, men da er jeg mest sannsynlig for sliten til å kunne slappe av så jeg MÅ bare gjøre noe her hjemme. Haha, så NÅ skal jeg sitte på ræva å gjøre ingenting. Må unne meg selv av det, av og til. Mammalivet tar på hardt, men jeg skal ikke klage. Tiden med Davina er også gull verdt! 

Jeg har ikke blogget på en stund, og tenkte å blogge om noe spennende å anbefale dere mødre der ute - men så kom jeg over en kommentar her på bloggen som jeg må virkelig svare tilbake på. For det gjorde meg rett og slett forbanna, og ikke minst så syns jeg denne personen er rett og slett patetisk, og da må jeg jo bare gripe sjansen min der òg! Så ja, min alenetid skal bestå av ett innlegg som mange vil være uenig med meg om.


Som skrevet over så kom jeg over en kommentar her på bloggen. Vedkommende har jo tydeligvis kjent meg igjen fra gårsdagens bytur, og selvfølgelig måtte det jo nevnes her. Så her er alt kopiert og lim inn fra denne patetiske personen som ikke klarer å holde seg til en ting:

"Du er motbydelig! Jeg så deg igår da du satt på waynes coffee på tistasenteret og det du gjorde der var utrolig ekkelt og motbydelig. Det finns rom til ammendemødre å det trengs ikke å gjøre det offentlig. Lær deg folkeskikk. det er sikkert vanlig i landet ditt å blotte titsa for gamle menn i Norden men her i landet så beholder vi ihvertfall klærne på ;) neste gang du skal blotte dem for å mate kidden din så kan du spare resten av Norges befolkning for det synet. Får det er ikke vakkert. Bare en liten påminnelse;)" 

Ja, jeg trenger jo ikke å fortelle om dagen min igår da denne personen har gjort det klikende klart i hva jeg drev med. Jeg syns rett og slett at når slike ting kommer inn på bloggen så har jeg rett til å si imot, og komme med mine meninger. Min mening her? Den personen som skrev dette må være den mest patetiske personen jeg noen gang har vært bort i. Og, selvfølgelig som alle andre tapere (sorry not sorry) så er denne personen anonym. Jøsses, hvor flott er det ikke å si meningene sine anonymt? Livet vårt er jo titusen ganger bedre, siden folk kan være anonyme hvor som helst. 

Uansett, denne personen klarer selvfølgelig ikke å holde seg til en ting. Først så er det amming det gjelder, og plutselig så er hele greia vendt om til noe sexobjekt - som f.eks at der jeg kommer fra er det vanlig å blotte seg for gamle nordmenn. Jeg ser og jeg skjønner hva du vil fram til her, kjære deg. Tro meg, jeg forstår hvorfor du vil fram til det og hva det er. Men det jeg ikke forstår er hvordan dèt kan ha en sammenheng med at jeg mater ungen min? 

Men hør her, nå skal jeg fortelle deg noe. Jeg er drittlei av å være så ydmyk ovenfor dere idioter der ute. Så les nøye etter, for jeg skjønner selv at jeg ikke kan oppdra sånne mennesker som deg. Det skjønner jeg rimelig godt, og jeg er rimelig glad for at jeg slipper! For da måtte jeg mest sannsynlig ha stappet i meg paracet hver bidige kveld. Hva vil jeg fram til med denne setningen tro? Jeg synes synd på deg, og den som prøver å oppdra deg riktig. Beklager, for å være hard - eller stygg i kjeften, for den saks skyld - men ærligtalt hæ? Virkelig. 

Ungen min, min datter, har LIKE mye rett som deg til å spise offentlig. Tro det eller ei. Og, hvis hun er sulten og vil ha mat - og jeg er den eneste matkilden hun har og bruker - så skal jeg jammen meg kunne sitte der og mate henne uten at du, hun, han, eller noen andre bestemme over det. Er det noe du burde ihvertfall gjøre, honey - GET YOUR FACTS RIGHT FIRST. Dette er noe du tydelig ikke har gjort. 

I Norge, her i landet, så er det faktisk sånn at du KAN amme offentlig. Det er lov. Det er bare syke, syke, syyyyke mennesker som deg som ser på amming som noe seksuelt. Det er helt feil. Det er ikke noe galt med meg, men med deg og tankegangen din. Det er DU som tenker det som et seksobjekt. ALLE dyr ammer i offentlig. Skal du da be de om å dra langt vekk i fjøsa for å mate ungene sine? Eller gjemme seg i buskene? - fordi du syns det er motbydelig, og fordi du ser på det som seksuelt. 

Da har jeg nemlig et tips til deg, min venn - søk hjelp. Helt ærlig. Hvis pupper KUN er sexobjekt for deg i dine øyne, så syns jeg virkelig synd på deg. Du er bare ekkel. For det er jo tydelig her at du ser kun kvinner på som sexobjekt. Du sikter veldig til hva som er "vanlig" å se når man er kvinne eller/og asiater. Jeg vet, tro meg, at det er vanlig å se en gammel hvit mann med en ung asiater. Jeg er klar over det. Men selv om det syns ofte (egentlig syns det ofte, fordi det er veldig synlig for enkelte), så betyr det ikke at ALLE asiatere er sånn. Dessuten, så er det som om folk kun trur at folk fra Asia kun er thailandske, kinsere, vietnamesere osv. NEW FLASH: i Asia så fins det minst 20 land. Bare en liten info, i tilfelle du trenger hjelp! 

Det er bare galt at enkelte folk syns at det å amme ungen sin er ekkelt, når det befinner seg så mange lettkledde jenter som trasser rundt i senteret når de like gjerne kan gå naken. Beklager, men sant. 

Nå som det er vinter så ser vi ikke så utrolig mye av det, men senest sist jeg var på Nordby så var det 3 jenter - nesten trillinger - som hadde på seg miniskjørt, ufattelig kort magetopp som hadde den dypeste v-halsen jeg noen gang har vært bort i og titsa? De blottet. De blottet såpass at til og med jeg måtte stirre. I en liten stund glana jeg nesten, for jeg ble jo så misunnelig, haha. "Hvorfor hadde ikke jeg så runde og fine pupper tenkte jeg?" Alle guttene stirret som bare det, flere så på hverandre og ga signaler om at dette var ok. Det her kunne vi ha sett oftere. Det er greit det, at noen velger å gå sånn - men vet dere hva som var for galt i det her? Jentene var ikke mer enn 13-14. Disste jentene var nesten på alder med den nest yngste broren min. Ingen så på DET som galt. For det har jo blitt så naturlig og normalt? Disse jentene visste godt hva de gikk med, og det var utrolig bevisst. 

Men når jeg velger å "blotte titsa" for å gi barnet mitt maten sin, det er galt. Vel, jeg burde ikke ta meg nær av kommentaren egentlig. For denne personen har jo kost seg. Puppene mine må jo tydeligvis ha brakt en stor oppsikt. Altså, skjønner at det kan være ubehagelig for enkelte hvis jeg hadde bare dratt av meg toppen også amme, men dette var ikke tilfellet. Jeg har lært meg å gjøre det på en diskrét måte, som gjør sånn at jeg kan sitte i samme rom med andre folk og samtidig amme mitt barn uten at det skal vekke oppsikt. Det er ikke slik at jeg kler meg halvnaken kun for å gi lille jenta mat.


Jeg syns ikke kvinner generelt skal bli tråkket ned på eller seksuelt trakassert fordi de velger å amme ungen sin offentlig. Ja, jeg er også klar over at det finnes rom i enkelte steder der kvinner kan amme ungen sin, men i det tilfellet som var her om dagen så hadde jeg det ikke tilgjengelig untatt stellerommet eller toalettet. Ja, jeg kunne ha gått de meterene bort dit, men når jeg selv sitter der med venninner og koser meg, og de ikke har noe imot amming så ser jeg ikke det som et problem å gi henne mat da. Tok meg selv til å si til helsesøsteren at neste gang jeg hører en sånn kommentar så skal jeg vise dem hva amming er ved å sprute morsmelk i trynet på dem, haha... Kanskje jeg fortsatt har liggende noen rester av hormoner fra svangerskapet, hehe. 

Neste gang, en liten påminnelse til deg, kom heller bort til meg når du ser noe såpass upassende for deg! Det er jo så mye bedre. For helt ærlig? Å gjemme seg som anonym gir faktisk ingen mening. Du er bare feig ;- ) 

Dette vil trolig ikke være siste gang noen ser meg amme i offentligheten. Just sayin' - så vær forberedt på pupp og melk ♥

I ÅR SKAL JEG...

Starte å trene! Er det et mål jeg har for det kommende året så er det å komme meg tilbake til treningen igjen. Skal jo bli årets milf ;) Hehe, neida. Men jeg må virkelig trene igjen! Jeg er jo fortsatt ung, tross alt bare 20 år (haha) og vil gjerne holde meg fin i formen igjen og beholde kroppen min sånn som jeg hadde før jeg ble gravid! 

Være verdens beste mamma for min datter, og være verdens beste partner for min kjære. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med datteren vår, og det ser jeg virkelig frem til. Jeg og Christopher har jo også bare vært sammen under 1 år, så det er fortsatt mye vi må lære av hverandre selv om vi er godt kjent allerede. Men vi har nok av tid og jeg gleder meg veldig til fremtiden med min fremtidige mann ♥

℘ Arrangere dåp! Det er rett og slett første pri av alle punkter på "må gjøre"-lista mi. Vi skal ha barnedåp nå i mars, så det gleder jeg meg veldig til! Jeg elsker å planlegge og arrangere, og dåp har jeg aldri gjort før. Det blir bra!

Gifte meg! Det er neste mål. Jeg skal gifte meg i år. Herlighet, føler at det er altfor kort tid til å planlegge men samtidig så må det bare skje i år. Jeg har møtt min rette og gleder meg til å tilbringe resten av livet mitt med han. Jeg føler meg alldeles ikke for ung til å gifte meg. Jeg føler meg veldig klar og er spent på alle utfordringer jeg får på veien, men det er bare verdt det. Åh guud, gleder meg til å prøve brudekjoler, dra på utdrikningslag med jentene og sist men STØRST - å stå ved alteret med Christopher ♥

℘ Starte å jobbe igjen! DET gleder jeg meg masse til. Kroppen har kriblet etter å jobbe igjen, for jeg er en jobb-a-holik! Gleder meg masse til å jobbe med fine McD-kollegaer. 

 Reise! Jeg har veldig lyst til å ta med den lille familien min på tur. I første omgang skal vi til London nå førtskommende februar. Jeg kjøpte en weekend til oss i julegave til Christopher, og London falt perfekt til vår første familietur! Men i sommeren vil jeg dra til et varmere strøk. Kanskje ta med hele gjengen inkl. noen andre i familien på en stor familietur til Spania eller noe. Det hadde vært deilig! Vi vet bare at i løpet av 2017 så MÅ vi til Venezia. Det er jo et sted jeg må bare dra, og vi fikk ikke dratt dit ifjor pga graviditeten min. 

 Bli kjent med nye mennesker! Jeg skal ta vare på familien min og vennene mine bedre i år. På grunn av graviditeten så har jeg ikke fått vært så sosial, men nå er jeg klar igjen! Jeg gleder meg til å samle jentene og bli kjent med nye. 

 Legge bort mobilen mer, og heller fokusere på familie og venner når jeg er med dem. Herlighet - den mobilbasillen må man bare bli kvitt. Den er jammen meg farlig! 


Det er ihvertfall mine hovedmål for i år! Kanskje jeg kommer på flere etterhvert, men disse her må være de viktigste. 

Startet året med kjærlighetssorg

Riktignok så gjorde jeg det. Det er sykt å tenke på. Jeg avsluttet riktignok året ikke så bra, men startet heller ikke året så bra. Forventningene mine var ikke store. Det eneste jeg hadde i tankene for det nye året var selvfølgelig å starte studiene igjen. Med det, å flytte, først og fremst. Jeg skulle flytte til Bergen og gå på skole der, for langt vekk skulle jeg fra Halden. Og, for å kunne gjøre det så jobbet i nesten hele 2014 og fram til 2015. Jeg gjorde ikke noe annet enn å fly rundt med to jobber på slep. Jeg gikk rundt i min egen lille boble med kjærlighetssorg som jeg aldri trudde skulle gå over. Jeg var rett og slett klar for å starte året 2015 solo.

Men der tok jeg jo grundig feil! I midten av januar møtte jeg på Christopher via et utested her i Halden. Jeg jobbet som rydd og han som vekter. Egentlig har jeg (heheh) tittet en stund på Christopher i over lang tid, helt siden oktober/november, men har aldri hatt noe "interesse" for å snakke med han. Grunn 1 var jo at jeg ikke var over eksen. Grunn 2 var fordi jeg ikke orket tanken på å ha en ny kjæreste, og ihvertfall ikke da jeg bestemte meg for å flytte. Men det tok jo ikke lange stunden før Christopher selv begynte å ta kontakt. I februar bestemte vi oss for å møte hverandre, og det tok virkelig ikke lang tid før vi ble offisielt kjærester. 

Jeg kunne ha skrevet hele historien om hvordan vi møtte og hva som skjedde, men det kan vi ta en annen dag. Vi har nok av tid! For er det noe som er klinkende klart nå så er det virkelig at jeg har møtt en helt fantastisk fyr og vi har en helt fantastisk år! 2015 ble ikke som jeg hadde sett for meg - året ble SÅ mye bedre. Året 2015 har gått over alle forventninger, det har gått så ufattelig fort og så utrolig mye har skjedd. 

Tenk om en person kan forandre en annen. Hadde det ikke vært for han, så hadde ikke jeg hatt det sånn som jeg har det nå. Han viste meg alt. Han er min guide. Er det klisje å si det? Han er den jeg vil ha ved min side, for resten av livet mitt. Jeg kan virkelig ikke beskrive med ord om hvor mye jeg elsker Christopher, men det gjør jeg virkelig. Det tok tid for meg å komme meg over kjærlighetssorgen, men Christopher hadde tålmodighet og han hjalp meg gjennom det. Jeg elsker han så utrolig mye. Jeg føler meg så tøffel (haha) av å være så forelsket, men det er jeg. Virkelig. 

Jeg møtte Christopher. Vi forlovet oss. Jeg ble gravid. Vi kjøpte oss hus, enmannsbolig. Vi har en hund og kanin (dyreelsker, hehe). Og, det beste av alt - vi ble foreldre til en fantastisk og vakker datter, Davina Gabriella. En liten throwback i bilder:






























 

Dette året her kommer til å bli bra! Det aller første vi skal gjøre er dåpen til lille jenta vår. Neste kapittel er bryllup! Nå har jeg og Christopher snakket veldig lenge om det, så det må bare skje. 2016 vil bli så bra og vil bli så mye bedre. Et år fyllt av masse kjærlighet. Jeg gleder meg. For første gang så gleder jeg meg faktisk til et nytt år. Åh, herlighet - dette blir så bra. 

Jeg startet året 2015 med kjærlighetssorg, og avsluttet året 2015 med masse kjærlighet. Året 2016 vil bli fyllt med enda mer kjærlighet, varme og omsorg. Tusen takk til Christopher som viste meg den veien. At en person kan vise så mye kjærlighet...

Jeg elsker deg ♥



ONE MONTH

(EDIT; skrevet 01.01.16) 

Tenk at vår fine, lille Davina Gabriella er allerede ÈN MÅNED idag! Det er helt utrolig hvor fort tiden går. Jeg merker hver eneste dag hvor fort hun vokser og hennes forskjellige personlighetstrekk! Nå ligner hun ikke på ei lita nyfødt-baby lenger og det syns veldig. Ansiktet hennes begynner å forme seg til åssen hun vil se ut fremover, og jeg er så utrolig glad (hehe) for at hun har så utrolig mange trekk fra Christopher. Jeg syns jo at Christopher er veldig kjekk og pen, og jeg ser jo at dattera vår har fått mye av det fra han. Øynene hennes er så store og fine, og jeg blir betatt av å se på henne hver eneste dag. Jeg elsker å skryte av utseende hennes, for ho er en veldig, veldig pen baby! Haha, jeg trur at hvis Davina kunne snakke så hadde ho vel sagt til meg hvor utrolig lei hun er av å høre meg fortelle henne om hvor utrolig vakker og nydelig hun er. Min stolthet ♥

 

Det er så rart å tenke på at denne lille vakre skapningen har ligget i magen min. Jeg har båret henne i 9 mnd, og jeg er utrolig stolt av meg selv. For tro det eller ei, så var de 9 mnd verdt det. Det er også rart at jeg sier dette, men jeg kunne faktisk ha opplevd selve fødselen en gang til. Fødselen i seg selv ser ikke jeg på som noe ille, i forhold til hele svangerskapet generelt. Er ikke det rart? Folk må jo tro at jeg er gal som skriver det, men det er faktisk helt sant. Jeg kunne ha gått igjennom fødselen 1000 ganger til, og KUN et svangerskap til. Herlighet... 

Davina har vokst mye i løpet av denne mnd at strl 50 snart passer henne perfekt! Regner med at i løpet av de neste to ukene så passer jammen meg flere av klærne hennes ho. Hun har så utrolig mye i strl 50 som står i skapet og venter på å bli brukt, haha 



Nyyydelige jenta mi <3 Jeg elsker deg 

Overrasker stadig

Dagen igår startet jeg jo selvfølgelig med ett blogginnlegg rett før jeg satt inn kalkunen i ovnen, men såklart så skulle jeg jo ha blitt ferdig med det innlegget først før jeg startet igang matlaginga, for etter det så hadde jeg rett og slett ikke tid til noe annet enn matlaging og selvfølgelig Davina! Uansett, over til noe annet først. Har dere hatt en fin jul, romjul og nyttår? Jeg har så mye jeg må skrive om idag, så dette innlegget får jeg skvise inn ting og tang, hehe. 

Julaften for oss kunne ikke ha vært bedre! Det var mye deilig mat, drikke, dessert og kos - og alle sammen koste seg masse! Vi stappet jo nesten hele bilen full av julegaver, så kan vel si at vi er VELDIG rimelig fornøyd med det. Tusen takk til alle som gjorde dagen fantastisk! Davina fikk jo så utrolig mye fint! Hehe, men jeg må jo også si at jeg fikk veldig mye fint og da! Herlighet - har aldri fått så mange gaver før jeg! Denne jenta må ha vært ekstra snill i år :- ) Christopher overrasker meg stadig med hans påfunn, og jammen så gjorde han det på julaften også. Ja, jeg har vært ekstra snill i år! Jeg fikk a-JAYS Five headset (haha, stod egentlig fra Caro og Glompa på pakken) og i tillegg til det så fikk jeg en splitter ny iPhone 6S i GULL! Herlighet sier jeg bare, tusen tusen takk igjen kjære 


Julaftens påfunn fra Mr. Christopher Hansen. Dere trur vel ikke at den største pakken der er til meg? Joda! I den lå det nemlig en liten pakke med iPhone 6S oppi alle andre eskene som var pakket inn, haha...

Etter julaften så har vi nesten ikke hatt et eneste sekundspause her i huset. Jeg fikk jo brystkjertelbetennelse på selveste dagen og det ga seg jammen meg ikke før jeg måtte ta en hastetur på legevakten natt til søndag. Jeg har jo så utrolig mye uflaks! Fikk ihvertfall svar på hvorfor jeg var så dårlig som jeg var på julaften, men at det skulle ta meg hele 3 dager å finne ut av er jo bare komisk... 

1. juledag tilbringte jeg kvelden min sammen med McD-jentene mine! Der ble det mye deilig drikke og stemningen var så bra på kvelden! Julia fylte nemlig 21 år 2.juledag, så da tok vi like godt feiringen dagen før. Etter noen par timer der så stakk jeg hjem mens de andre dro ut på byen. Om noen mnd kan jeg også dra ut med jentene mine, tenker jeg. Da har jo Davina også blitt større og kan forhåpentligvis ha barnevakt! Men enn så lenge så syns jeg det er for tidlig å dra ut på byen. Skjønner meg ikke på de mødrene/fedrene som drar ut og drikker seg dritings når ungen er under 2 mnd gammel, men det er ikke min sak så nok om det. Hehe :- ) 






Åååh, jeg fikk jo det nydelige settet fra KÄHLER i julegave! Det er ganske mainstream nå, for nesten alle har det jo. Men jeg syns virkelig settet er helt nydelig, og gleder meg til flere i samlingen! Nå har jeg masse i sølv, og neste gang må det bare bli noe gull også. 





Uansett, etter 3-4 dager med feber så kom jeg meg ganske så fort opp igjen og da var det innkjøp av mat og pynt til den store nyttårsdagen. Vi feiret det hos oss med fullt hus, og kvelden ble mye bedre enn forventet! Jeg overrasker meg selv stadig, så jeg må virkelig si meg fornøyd med gårsdagens måltid! En helstekt kalkun i ovnen og mektig panna cotta til dessert, ingen av delene har jeg noen gang lagd før! Så jeg utfordret meg veldig igår, veldig typisk meg å gjøre det på slike dager, hehe. Vi hadde alt fra kalkun, waldorfsalat og and. Masse, masse mat! NAM 

Jeg håper at alle har hatt et helt fantastisk år i 2015! Året mitt var så utrolig bra og jeg gleder meg så utrolig mye til 2016. Helt ærlig? 2015 har vært det beste året hittil! Jeg er så utrolig lykkelig ♥

CHRISTMAS DETAILS

Åh, som jeg elsker julen <3 Nå er det skikkelig julestemning her i huset. Juletreet vårt preges mye av småbarn, derfor er det ikke snakk om "less is more" her! Småsøskenet mine har vært her på besøk tidligere denne uken og pyntet juletreet med oss, og jeg må si at det ga meg skikkelig julestemning. Treet vårt er gigantisk, så her var det bare å henge opp alt hulter til bulter. Jeg er kjempe fornøyd, men neste år vil jeg kanskje ha pittelitt mindre tre. Hehe, treet tok nemlig en ganske stor plass i stua! 

Noe som er typisk min flaks er at jeg har pådratt meg tidenes feber! I natt var verst da jeg ikke fikk sove og frøs hele tiden. Jeg syns så synd på Christopher, hehe.. Jeg holdt jo han våken hele natt for jeg klarte virkelig ikke å være rolig. Så julemorgen min startet med andre ord ikke som forventet, men nå så ser det ut til at formen er bedre så jeg skal straks få ordnet meg og etterpå skal jeg få ordnet Davina. Hun er en nissejente i år, i og med at det rett og slett ikke fantes kjoler som hun kunne bruke. Stakkars lille jenta mi <3 Men neste år så kan hun få bruke en normal julekjole! Hun er jo så nydelig uansett hva ho har på seg, da 













Jeg ønsker ihvertfall alle en riktig god jul og godt nyttår (hvis jeg ikke får blogget før det, haha)! Kos dere kjempe masse idag med venner og familile. Ta vare på denne fine tiden og minnene, du vet aldri hva du har før du mister det. Vi blogges <3 

Å GRUE SEG TIL JUL

"Glade jul" 

Jeg elsker virkelig julen, det er en tid hvor du bare merker hvor glade folk er. En tid hvor det vises så mye kjærlighet og varme. Vi er så heldige som bor her og har det trygt og godt. Jeg må virkelig lære meg å sette mine beskymringer til side, ikke bare nå i disse herlige juletidene men også etter juletiden. Som oftest så har vi det ikke så ille som vi skal ha det til. Så lenge jeg har klær, varm mat, vann og tak over hodet så er jeg rimelig fornøyd. 

Jeg vet at det er så utrolig mange som ikke er i nærheten med å ha det så bra som meg, og jeg syns vi burde sette litt fokus på dem også. Samme som ifjor, og selvfølgelig året før og før der igjen, så vil jeg gjerne at vi kan glede noen andre også. Vi har vært veldig flinke på å glede oss selv og alle våre nære og kjære, men tenk på de som ikke er like heldige som oss? Jeg har gitt til forskjellige organisasjoner i alle år, og til noen organisasjoner så bidrar jeg hver mnd, men er det noen jeg vil virkelig gi til på denne tiden så er det til de menneskene vi har her i landet. De er ofte glemt, og spesielt i sånne koselige tider! 

Derfor har jeg samlet opp til alle de forskjellige organisasjonene nedenfor her som dere kan gi glede til! De er så nær oss, vi bare ser det ikke. Da føles det ekstra godt å kunne bidra til en bedre hverdag og koseligere jul for dem <3 

"Kirkens Bymisjon driver kafeer for mennesker i rus- og gatemiljøene i mange norske byer. Gjennom advent og julehøytiden, som resten av året, serverer vi varme måltider til mennesker som strever med rus."

EN MIDDAG KOSTER 40KR - SEND SMS GLEDE TIL 2490 



"Når du gir en gave til kreftforskningen, får et sykehus en stjerne. Forskningen gjør at flere kommer hjem!"

Slik gjør du

1. Du gir en gave til Kreftforeningen
2. Vi gir pengegaven videre til forskerne
3. Vi henger opp en julestjerne på ditt valgte sykehus.

DU KAN GI EN GAVE VED Å TRYKKE HER

 

Her er ihvertfall de to jeg gjerne gir litt ekstra nå som det er jul! For jeg vet at det er mange i nærheten av oss som kan sitte alene. Her er også andre organisasjoner som dere kan gi en julegave eller to til:

http://gi.rodekors.no/ - her kan dere gi masse forskjellig, alt fra middag til medisiner og juleklem

https://www.sos-barnebyer.no/bedrift/jul - gavekort og beskyttelse 

https://gaversomforandrerverden.no/ - gi en gris, geit eller en sykkelambulanse 

http://www.legerutengrenser.no/Stoett-oss/Gi-din-gave-online - her kan dere velge selv hva slags type gave dere vil gi, som f.eks bursdagsgave 

http://www.adopsjonsforum.no/nyheter/nyheter/10680/gi-en-julegave-med-mening - dere kan kjøpe alt av nøkkelring til andre pyntegjenstander, bistand til barn

Til dere som heller vil gi en gave til naturen: 

http://www.wwf.no/stott_oss/julegaver/ - gi en gave for å redde et dyr 

http://www.dyrebeskyttelsen.no/nyheter/gi-en-alternativ-julegave-som-hjelper-dyr#.Vnl5C2RvwjA - dyrebeskyttelsen i Norge 

HVORDAN DU KOM TIL VERDEN

Du valgte dessverre ikke selv å komme 12 dager før termin, dette var det noe legene bestemte for deg, men det måtte bli gjort og vi er kjempe glade for det. Mandag 30. desember ble mamma kjørt til Kalnes sykehus for en vanlig time hos legen. Svangerskapet for mamma har ikke vært lett, og det har vært mye legebesøk og mange bilturer. Forhåpentligvis så skulle denne timen være den siste hos overlegen, noe som viste seg til å stemme ganske bra. 

Mamma og pappa synes så synd på deg pga måten som ble gjort til at du kom til denne verden, men heldigvis gikk alt så utrolig bra og du var så utrolig sterk og flink. Vi er så stolte av deg ♥ 1 desember 2015 kl 0553 kom du til denne verden. Denne dagen forandret du livet til både meg og pappaen din. Vi elsker deg så utrolig mye! 


Under legebesøket så fortalte hun meg at jeg hadde 2-3 cm åpning, og hun ville sette opp en time på torsdag. Men mest sannsynlig så ville jeg ikke rekke den timen, for hun mente på at jeg enten kom til å føde i løpet av døgnet eller ihvertfall før torsdag. Jeg tenkte egentlig ikke så mye over det pga jeg verken hadde kjent til noe rier eller noen ting. Ikke har jeg merket noe til smerter sånt sett heller. For under hele svangerskapet så har jeg aldri hatt de "typiske" svangerskapsplagene som kynnere, noe tegn til modning, rier osv.

Etter legebesøket så hadde jeg en underlig følelse i kroppen i hele dag. Mye av det trudde jeg var pga den undersøkelsen legen gjorde på meg, noe som jeg aldri hadde gjort før. Undersøkelsen var både vond og ubehagelig, og jeg som er så sta av meg sier aldri stopp og vil bare fullføre det. Noe som kanskje ikke var lurt, men samtidig ganske greit, av meg. Undersøkelsen gikk ut på å undersøke livmoren, med andre ord så ble jeg strippet. 

Kroppen min tålte den slags smerte, men utover dagen så trur jeg kanskje den fikk seg en sjokk. Jeg merket at alt var ubehagelig og underlig i hele meg, men jeg tenkte at jeg kjenner kroppen min og det er alltid sånn det reagerer etter noe uforventet. Alt var greit, jeg var kanskje mye roligere enn før og prøvde å ikke stresse. Vi dro allikevel til besteforeldrene til Chris for middag og alt under middagen gikk fint. Etter middagen dro vi en liten tur til mamma, og i det jeg satt meg inn i bilen så kjente jeg at feberen var sakte men sikkert på vei. "Jaja" - tenkte jeg, da hadde jeg rett. Kroppen min bare reagerte på smerten som jeg tidligere hadde kjent. 

Vi fikk ikke vært hos mamma så lenge, for jeg begynte å bli verre. Jeg lengte kun etter senga og ble veldig fort slapp. Så fort vi kom oss hjem la jeg meg under dyna og skalv. Flotters, tenkte jeg. Nå har jeg jo blitt ordentlig syk, og! Det eneste jeg hadde i tankene var hvor høyt feberen kunne nå før det var for farlig for babyen min. Jeg begynte selvfølgelig, som vanlig, å surfe på nettet og fant dessverre ikke ut så mye. 



Etter å ha sluknet en liten stund kom Chris inn og tok tempen på meg, og da viste tempen at jeg hadde feber på 38,1. Derfor valgte vi å ringe inn til føden for å spørre om det var noe farlig og om det var noe vi kunne gjøre. Det var virkelig ikke lett for oss som ikke visste så mye fra før. Da vi ringte inn så sa jordmoren i tlf at jeg skulle bare ta meg 3 paracet, drikke kaldt vann og legge meg for å sove. For hun mente at det var mye som gikk, som influensa osv. Derfor gjorde jeg jo slik hun ba meg om å gjøre. Trur det gikk 2 timer før Chris måtte ringe inn igjen, og da sa hun samme jordmoren at vi får bare kjøre inn for å ta en sjekk. 

Da vi kom så ble vi sendt inn på et rom, og der satt vi en liten stund før jordmoren kom inn, tok temp og satte på CTG for å følge meg på barnets puls og hjerterytme. Stakkars lille jenta vår hadde gjennomsnittlig 210 i puls, og jeg merket at det ble en helt annet stemning i rommet. Fra 1 jordmor på rommet til 2 jormødre, 1 overlege og 2 barnepleiere. Så mange damer i hvite klær gikk ut og inn, fram og tilbake mens jeg bare lå der og prøvde å følge med. Vi fikk beskjed om at det første som kom til å skje var at de måtte få ned feberen min, for babyen ble stresset pga formen min og det var ikke bra, og etter det så skulle de ta vannet. Jeg skjønte aldri der og da at det å ta vannet, var å sette igang fødselen. Så mens jeg lå der og vi ventet til medisinene de hadde gitt meg skulle fungere så gikk alle leger, jordmødre og sykepleierne ut og da var det bare meg og Chris igjen inne på rommet. 

Jeg kan huske at det var så stille, for hva kunne vi gjøre? Eneste oppgaven vi hadde var bare å vente. Etterhvert som tiden gikk så kom det inn en jordmor, da spurte Chris henne om hva som skulle skje. Hun var helt rolig og sa "vi skal ta vannet". Og, Chris måtte jo selvfølgelig forsikre seg om at han hørte riktig så han spurte jo rett ut "altså, skal dere sette igang fødselen?" - haha. Jeg kan huske at hun smilte litt og sa "ja, snart får dere se babyen deres". Der og da gikk det heller ikke opp for meg. Var jeg dum? Jeg skjønte rett og slett ikke at jeg skulle føde om litt. Jeg var jo ikke forberedt, verken mentalt eller fysisk. Etter litt så ble vi sendt inn til et annet rom, der var det så utrolig mange utstyr og alt, så jeg skjønte da at vi var blitt ført til fødestuen i spesialenheten. Her skulle jeg føde!

På grunn av min bakrunn og fordi jeg hadde infeksjon i kroppen så ble alt tilrettelagt for oss og mye var forberedt i tilfelle det skulle gå galt. Jeg følte at de tok godt vare på meg, og jeg trengte ikke å være redd for noen ting. Jordmor sa at de hadde sett litt på fødselsbrevet mitt som jeg ga til dem da vi kom inn, men sånn som situasjonen var akkurat der og da så kunne de ikke fullføre det jeg hadde skrevet. Noe som var leit, selvfølgelig.. Men jeg skjønte jo såklart det! Alt skulle gå fort, og helst nå. Noe som var litt leit var vel at jeg ville prøve å roe meg ned i vann, så kanskje jeg får prøve det til neste gang, hehe.. ;- ) 


Ikke en dag gammel engang <3

Jordmor tok vannet rundt kl. 00.30, og vi fikk vite at det hadde kommet så mye bek i fostervannet pga babyen var så stresset. Noe som ikke var helt bra, og da var det bare å vente til riene skulle komme også skulle vi få startet denne fødselen igang ordentlig. 

Etter å ha ligget der en stund kjente jeg plutselig en intens smerte som kom brått og ga seg fort, nå var riene igang! De ble hyppigere og hyppigere, men de varte ikke lenge. Derfor måtte de gi meg drypp pga riene mine. Tiden etter at de ga meg drypp ble alle smertene så sterke at jeg måtte mase til meg noe smertestillende. Husker at jeg ble nærmest overlykkelig da jordmord ga meg tilbud om lystgass. Jeg visste ikke hva det var, men visste jo at det var smertestillende. Og, vi kan vel si at jeg utnyttet den gode muligheten, hehe. 

Jeg ruset meg jo på lystgassen! Epiduralen kom aldri, så for hver gang jeg fikk tilgang til lystgassen så utnyttet jeg det fullt som f. Jeg husker at jeg pustet og sugde i meg all den gassen jeg kunne få kun for at det føltes så godt og det var morsomt, haha. Jeg ble jo rett og slett "dritings" på lystgassen! Det var så morsomt at jeg selvfølgelig ville dele det med Chris. Hahah... Etterhvert som jeg ble mer og mer dopa på den lystgassen, så kom endelig epiduralen. Men det husker jeg ingenting av nesten, verken at legen satt det inn eller at det funket. For det gikk nøyaktig 2 min, og da kom pressriene! Så med andre ord, var epiduralen bare bortkastet... 

Kroppen min var utslitt, rett og slett. Jeg hadde jo både fått det ene og det andre av medisiner og lystgass, og det at jeg nå skulle presse og få ut ho lille ble for meg bare slitsomt, haha.. Jeg gråt og jeg gråt, ville bare at det hele skulle være over. Jeg maste og maste om keisersnitt og narkose. Jeg var helt tom for energi, og jeg hadde ikke startet å presse engang. Det ble bare altfor mye for meg, for jeg måtte gjennom så ufattelig mye på så kort tid før fødselen var igang. 

Men jeg ga meg aldri, uansett hvor mye kroppen skrek etter hvile. Jeg presset til og med utenom riene, noe jeg da ikke skulle gjøre, hehe. Herlighet - jeg ville bare bli ferdig og få henne ut! Minuttene føltes som timer, og i et lite øyeblikk så trudde jeg at hjernen og kroppen hadde mistet hverandre. Jeg husker at jeg tenkte at jeg måtte ha sviktet alle sammen nå. For alt var dødt. Jeg følte at jeg snart skulle dø, på ordentlig. Kroppen min orket ikke mer og tankene hopet inn. Skulle det virkelig ende slik? Etter 9 mnd med mye smerter og tålmodighet? Skulle jeg virkelig gi opp nå? Vi var jo nesten i mål! 

Åh, som jeg gråt. Ikke bare pga smertene, men mest pga jeg var så ufattelig skuffet over meg selv. For jeg ga opp, jeg ga rett og slett opp. Men plutselig, så kunne jeg kjenne en merkelig følelse over hele meg. Tankene hopet seg inn igjen, og jeg begynte å tenke på mamma. Jeg begynte å tenke på bestemor. Jeg tenkte på min datter. Da jordmor ropte og sa "OJJ, SE SÅ MYE HÅR!!" - så tenkte jeg at jeg kan jo ikke gi opp nå. Hadde mine forfedre gitt opp så hadde jeg ikke vært her. Og, jeg er jo ikke en som gir opp. Da hadde jeg neimen ikke klart å gå 9 mnd gravid. Nei, jeg skulle ikke gi opp. 

Jeg presset som bare det. Jeg SKAL møte datteren min. Og, før jeg visste ordet av det så kunne jeg se de store øynene på både jordmor og barnepleieren. Det var tårer jeg kunne se og mitt kjære barn. Det første jeg så, og noe som har brent seg fast, var da Davina sparket barnepleieren og da sa begge to "ojjsann", haha. Lille rakkeren min ♥ Jeg tenkte "vær så snill og gråt, please gråt" - og etter en pitteliten stund så kunne jeg høre stemmen hennes for aller første gang. 

Jordmor fortalte meg hvor heldig jeg har vært og hvor flink jeg var, og ikke minst hvor utrolig fort det gikk. De satte igang fødselen rundt kl. 00:30 og Davina var ute 05:53, jeg presset kun i nøyaktig 43 min og da var hun ute. Jeg hadde kun påført meg en liten skrubbsår og alt var fint ellers! Så ja, jeg må si det selv at jeg er stolt over hva jeg har klart. Førstegangsfødende, og jeg klarte jammen meg å føde uten smertestillende. Heh, såklart så hjalp lystgassen meg litt med tanke på hvor rusa jeg ble av det, hehe.. Men alt i alt, så gjorde jeg faktisk en bra jobb og jeg er veldig stolt av meg selv! 


Etter første vask! 2 dager gammel <3

Jeg vil også takke de på fødepoliklinikken, føde - og barselavdelingen for et fantastisk arbeid og innsats! De var så utrolig hjelpsomme og jeg følte at jeg kunne stole på dem. Det at de har hørt på meg, lest journalen min og tilrettelagt alt for å forberede seg for meg syns jeg er en veldig bra jobb! Det viser at de virkelig bryr seg om jobben sin og vil gjøre det så best som mulig. En stor takk til damene og ikke minst legene ♥


Hjemreise! Seeee så liten! Haha, dressen er for stor til og med <3 


Davina er så liten, så alt av klær fra den minste strl i vanlige butikker passer ikke helt og derfor har vi gått innkjøp for prematurklær. Det er helt sykt, egentlig! Så da jeg trudde at strl 50 muligens ville være litt for liten for henne, tok jeg grundig feil. Jenta vår er snart 3 uker, og prematurklær i strl 44 passer akkurat! Så det blir så spennende å se om hun passer i julekjolen hennes, hehe. 

MIN DAVINA

Herlighet, så fort dagene går! Det er fredag allerede, og det er nøyaktig en hel uke siden vi kom hjem fra sykehuset. Jeg må si at tiden går veldig fort, og allerde nå så er det faktisk bare 13 dager til jul. Det er jammen meg ikke lenge til! Noe som er litt trist er at vi ikke har fått pyntet til jul i det hele tatt her hjemme, og ikke har vi fått kjøpt inn noe heller. Meste av pengene går jo nå til ho lille og resten til julegaver og da faller det ikke naturlig inn for meg å handle inn julepynt. Dessuten så er stua bombandert av spykluter, smekker og ammepute - så det å holde det skikkelig hjemmekoselig til jul er veldig vanskelig. Men jeg klager aldeles ikke! For vi har fått verdens beste julegave, og det er ho ♥ Så det at huset er fylt med disse tingene er for meg bare herlig. Det beviser at vi har blitt foreldre, og den følelsen? Det er lykke! 

Her om dagen gikk vi en liten tur med moren til Chris og fikk gått med den fine vognen ordentlig. Må si at vognen er et godt kjøp og jeg angrer ikke et sekund! Fin å trille og utrolig fin å se på. Til tross for at det er mye gulp og bleieskifte her hjemme så må jeg få si at Davina er verdens snilleste bebi! Hun sover gjerne gjennom hele natten, og trenger ikke mat mer enn max 3 ganger i løpet av den tiden, og våkner til en fast tid på morningen. Vi har virkelig vært super heldige! Derfor er det også utrolig herlig for oss å kunne dra ut med henne. For hun er musestille! Vi har da vært mye på utenfor husets firevegger, og for meg så er det gull verdt. 





Nå skal vi spise litt kveldsmat før vi tar kvelden. Imorgen skal jeg prøve å få blogget litt mer om ønskeliste til jul, for jeg vet nemlig at det er en del som vil gjerne vite hva vi vil ha/trenger til jul med tanke på den nye i familien, heh. Vi blogges imorgen <3 Og tusen, tusen, tusen takk for alle gratulasjoner. Vi er veldig glade for det, og får dessverre ikke svar alle! Håper dere forstår det, hihi. 

Og, forresten! - vi trenger sårt en fotograf som er flink på nyfødtbilder, så om du kjenner noen eller driver med det selv så legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet eller skriv til meg på facebook. Det haster egentlig litt, hehe 

NÅR TO BLIR TIL TRE ♥

Idag er det nøyaktig en hel uke siden min største lykke noensinne kom til denne verden. En hel uke med ren lykke, lettelse og så utrolig mye kjærlighet. Jeg kan virkelig ikke forklare helt hvordan denne følelsen er, men er det noe jeg er grundig sikker på så må det være at jeg aldri har vært lykkeligere. Lykkelig, dere? Jeg? Lykkelig? Det går faktisk an. Vi skaper lykken rundt oss selv, og det er noe jeg har bevist. 

Jeg har aldri brukt så mye av samme ord i ett innlegg før, men herlighet - er det rart at jeg gjør det? Etter 9 mnd med mye smerter og tapperhet, så kan jeg jammen meg klappe meg selv på skuldrene og si "du har klart det - ja, virkelig!". Jeg kan nå være stolt av meg selv. Og, den mestringsfølelsen som jeg har snakket om tidligere? Vel, den har jeg fått kjenne på nå. Faktisk, idag. For idag kan jeg puste lettet ut. 10kg tung sekk er borte, og jeg har aldri vært lettere. Alle beskymringer. Alle de negative tankene og følelsene... De er borte. Hvorfor? Fordi jeg har fått verdens fineste, vakreste, nydeligste og snilleste datteren en kan ønske seg. Jeg kan sitte her og skrive til det uendelige, men det skal dere såklart få slippe å lese. 

Når jeg sitter her og ser tilbake nå, så innser jeg at de 9 mnd med så mye smerter, angst og beskymringer - var pokker i meg verdt det. Den smertefulle fødselen? Det var for pokker meg verdt det. Jeg sier det igjen, damekroppen er noe av det mest vidunderlige som fins. Åh, fyfaen - DET var verdt det.

Davina Gabriella Hjoberg ♥ 12 dager før termin - 1 desember. 2015 kl 05:53, veide 3333g og var 46cm lang.

Med andre ord - liten jente og helt perfekt. 










På bildene over her var hun kun én dag gammel


Og, her er lille Davina idag:
Verdens vakreste er hun og vi er stolte foreldre ♥

 

ER UTROSKAP VERDT DET?

Er det noe som jeg gjerne sitter med når jeg er hjemme alene og er i min tankeboks, så er det masse spørsmål og gjerne MITT svar til mine spørsmål. Komplisert? Hodet mitt er komplisert. Jeg er en jente som tenker veldig, veldig mye. Jeg tenker konstant. Det er vel den måten jeg overlever på. For uten en eneste tanke i mitt lille hue, så trur jeg faktisk ikke at jeg hadde overlevd. Ærlig. 

Overlevelsesinstinktet mitt er sterkt, og det må rett og slett være fordi jeg tenker mye. Ja, det er rart at jeg kombinerer tankene mine med overlevelsesinstinkt, men det er virkelig sånn jeg opplever det. Tankene mine flyr rundt 24/7, og om jeg sover? Ja, da drømmer jeg gjerne om hva jeg tenker. Ellers så våkner jeg med fullt av tanker - om hva jeg har drømt om, haha. Det er veldig rart det der. 

Noe jeg har stilt meg selv, det store spørsmålet, i flere år nå - som jeg aldri har skrevet om, vel og merke - må vel være spørsmålet om hvorfor folk velger å være utro. Hvorfor er folk utro? Hvorfor velger folk å være utro? Er virkelig utroskap en utvei? Hvordan har man samvittighet til det? 

Altså, en ting er vel at du er i et VELDIG dårlig forhold. Og, finner ikke noe lykke i det forholdet man er i. Men hvorfor ikke gjøre noe med det, enn å ta den andre veien ved å være utro? Er utroskap virkelig den eneste utveien og den aller enkleste? Kommer man seg virkelig lettere ut av forholdet på den måten? For visste du at over 50% blir utsatt for utroskap her i Norge? Det er bare helt sykt. 

Jeg har aldri vært i situasjonen selv der utroskap har vært et alternativ for meg. For den tankegangen har aldri falt meg inn, engang. Men allikevel så ser jeg at folk i nære relasjoner gjerne velger den veien, fremfor å stå for hovedproblemet. De velger den veien fordi det er mye enklere å takle, og tydeligvis enklere å komme seg ut av det. Gjort er gjort, ikke sant? Men jeg syns allikevel at det er en barnslig oppførsel, og jeg unner ingen som blir utsatt for noe sånt. 

Jeg mener at det er mye enklere å snakke med hverandre om ting enn å prøve i det hele tatt å velge "den enkle" veien. Det er jo tydelig at i dagens samfunn så er sex bare sex. For her har det ingen betydning om hvem du ligger med, så lenge du får deg noe. Jeg tenker såklart at det er helt på trynet og kjempe motbydelig, men det er min mening. 

Men så merker jeg også, at folk er bare utro. Gjerne mot hverandre. Og, allikevel så går de dag ut og dag inn sammen hver dag - gjerne med barn rundt seg - som om ingenting har skjedd. Igjen, min mening: jeg hadde aldri i verden klart å sove i samme seng når jeg vet at for 10 timer siden så var mannen min ute med en annen kvinne. Jeg fatter virkelig ikke hvordan folk klarer det. 

Jeg er veldig glad for at jeg slipper å oppleve det. Jeg trenger ikke å gå rundt og ha den angsten på meg. Jeg stoler 100% på min kjæreste, og han stoler 100% på meg. Og ærlig? Jeg har ikke behov for å være utro. Hvorfor skal jeg det? Jeg har verdens fineste mann rett ved min side. Jeg vet med meg selv at jeg aldri, aldri, aldri vil noengang finne en bedre enn Christopher. 


Dette innlegget har forresten ingenting med forholdet til meg og Christopher, haha. Bare så det er sagt! Vi har det kjempe fint sammen. Vi er veldig lykkelige sammen, så dette innlegget er bare fra min lille boble som jeg har gått rundt og samlet! 

HVORFOR VALGTE DU Å VÆRE UTRO? HVORFOR ER FOLK UTRO? 

 

 

 

BABY STARTBOKS

Noe jeg har gjort meg veldig godt kjent med under svangerskapet så må det være alle fordelene og gratisgavene jeg vet om som vi gravide kan få benyttet oss av. For det har nemlig jeg gjort! Dette er også uten noe binding eller noe form for spam i mailboksen, og det er også et stort pluss! Er du i 1 trimester av svangerskapet ditt nå så anbefaler jeg deg virkelig å laste ned gravidappen til mobilen din. Der vil du få mange tips og råd, og flere ganger i mnd oppdateringer på hva slags fordeler du kan få. En utrolig grei app syns jeg og som stemmer veldig overens med alt fra datoer og perioder til termin osv! 

Jeg har selvfølgelig benyttet meg av alle fordelene og gratispakkene jeg kan få fra forskjellige leverandører, og her er 3 av pakkene du kan få gratis! Uten å binde deg til noe som helst. Unntatt Libero Klubben, men det koster ingenting å være medlem. Jeg ble igrunn medlem der pga gravidappen jeg har lastet ned, og da kommer det jevnlig oppdatering på mail om utvikling av baby og masse gravidråd fra jordmødre og andre vordende foreldre på mail. En veldig, veldig grei app som sagt, spesielt for deg som er førstegangsfødende! Uansett, alle pakkene er forskjellige og her har jeg da gjort meg kjent med de pakkene. Jeg har en favoritt, men ellers syns jeg alle 3 er helt greie :- ) 

NR 1 - BABY BOX FRA APOTEK1 

Favoritten til både meg og Christopher er den fra Apotek1! Ikke bare fikk vi et Foreldre-blad, noe som vi ikke fikk i de andre boksene, men vi fikk så utrolig mye nyttige ting. Mye som vi kan utvide i videre kjøp som f.eks flasker, kremer, ammeinnlegg osv. En annen fordel er at du får gratis VIAPLAY i TO hele mnd. Det er vel morsomt for far også! Deretter kan du avslutte abonnementet ditt om du vil. Jeg har jo Viaplay fra før, så jeg kommer antagelig til å gi det bort til noen som ikke har :- ) 

NR 2 - LIBERO STARTBOKS FRA LIBERO KLUBBEN

I Libero boksen så får du også mye, og mye som er likt Apotek1 boksen, egentlig. Bortsett fra at denne boksen henter du i din nærmeste KIWI-butikk, så med det får du med bleiekort fra KIWI som du kan benytte deg av. Fra samme kort er det også tilbud til bind, noe som da er ganske kjekt å ha ihvertfall i starten da de fleste blør ganske mye. Libero er jo ganske kjent merke for mange, så vi skal nok ikke se bortifra at det vil bli flere produkter derifra her i huset :- ) 

NR 3 - BABY STARTKIT FRA REMA1000

Jeg syns det var noe fint med selve boksen fra Rema1000, men det er liksom ganske mye jeg mangler når det kommer til en startpakke. Noe fordel med denne boksen er jo at vi har fått gratis vaskemiddel som vi kan benytte oss av. Body har vi også fått, men den får jo ho ikke brukt før hun er i 6 mnd-alderen, det er litt kjipt. For jeg hadde regnet med at en startkit er noe du kan benytte deg av i barseltiden. Her fikk vi heller ikke med oss så mye, og heller ikke så mye "nyttig" som vi ellers kan bruke i starten av. Men ellers så syns jeg det er en fin pakke! 


Som dere kan se over så er det mye likt, men allikevel forskjellig fra hver pakke. Jeg, som sagt, syns Apotek1 boksen var best av alle pakkene. Bestill hjem dine pakker du også, så kan du bedømme selv om hvilken pakke som passer for deg og din familie! 

Vel, jeg må runde av her nå. Skal henge opp klær også begynne å ordne meg. Idag skal vi gjøre ferdig hele barnerommet, så det er mye vasking på gang. Heldigvis kommer svigermor og mormoren til Christopher hit og hjelper oss etterpå, så da kan jeg senke skuldrene litt. For jeg og Chris må ta oss en tur på Nordby idag for siste innkjøp av babyting (møbler osv) også kanskje kjøpe inn mat som vi trenger her i huset. Gleder meg veldig mye til alt blir helt ferdig. 

Har av en eller annen grunn en følelse på at Davina vil komme nå straks. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg stoler som oftest på magefølelsen. Hehe, vi blogges etterpå! 

37 (36+1) - ÉN MND TIL TERMIN!

Igår var det akkurat EN HEL MND til termin! Og, da følte jeg med en liten oppdatering igjen før det. Nå har også mye skjedd siden sist oppdatering. Jeg har til og med fått følt selv åssen det er med rier, noe jeg aldri har opplevd tidligere. Jeg har også fått bekreftet at hodet er festet (ihvertfall nå) og jeg har åpning. Så nå nærmer det seg ihvertfall veldig, og jeg både gleder og gruer meg. 

Jeg og Christopher har blitt flinkere til å kommunisere og snakke sammen om våre forventninger til fødselen etter å ha fått møte jordmor for første gang. Vi prøver så godt vi kan å berolige hverandre. For det er jo ingen andre enn han som kan roe meg ned i slike situasjoner, og det føles veldig godt å ha han her hos meg hele tiden. Noe som også er veldig godt å vite er at fremover nå så vil Christopher få jobbe i Halden (den andre jobben hans som vekter), og det roer meg enda mer ned. For da er han bare et tastetrykk unna og kan være her i løpet av 2 min - maks 5! For før så var han så mye i andre byer, som f.eks Fredrikstad osv og da klarte jeg ikke å være så rolig som jeg er nå. Jeg satt gjerne oppe fram til han kom hjem og det var rundt 4-5 tiden på natten. 

Nå begynner heldigvis ting å bli roligere, og det eneste vi kan vente på nå er henne! Jeg gleder meg veldig til å møte ho nå, for jeg har til og med drømt om åssen utseende hennes er. Vi har såklart fått sett det via 3D ultralyd, men det er noe annet å se det irl. Nei, herligheten som jeg gleder meg ♥

89, 7% av graviditeten er over


TERMIN: 13 desember. 2015 

UKER PÅ VEI: 37 (36+1) 

IGJEN TIL TERMIN: nå er det 29 dager igjen! Hohooooo

KJØNN: jente ♥

NAVN: Davina Gabriella 

TRIMESTER: tredje og siste 

AKTIVITET: JA! Jeg har lært meg litt av bevegelsesmønsteret hennes. Hun hadde en dag der det ikke var så mye aktivitet som hun har vist tidligere, men nå er det fullt kjør inni her. Det er kjempe trangt og ho presser veldig nedover. Nå som hodet er festet så er det ikke så ubehagelig og vondt for meg lenger når ho sparker. Unntatt hvis ho treffer veldig punktlig og på de rette plassene i ribbeina mine, da... Hehe lille krabat ♥

HEVELSER/VANN I KROPPEN: Ja, beina mine har hovnet opp og mye deler av overkroppen som fra halsen og ned mot brystene. Og hendene.

VEKT: har gått mellom 78-79kg, vært veldig vinglete mellom der. Så jeg vil si at tilsammens så har jeg gått opp 19kg! 

STREKKMERKER: Syns veldig tydelig nå! De er blitt veldig såre, og jeg må daglig smøre meg med bio-oil. Mer nå enn før faktisk! 

MELK: Ohoi, jada! Det er noen ganger flaut å være ute i offentligheten når jeg ikke har ammeinnlegg på, hehe... Det blir jo gjennombløtt! 



PLAGER: bekkenløsning og andre plager som jeg ellers har hatt under hele svangerskapet. Mye kvalme og dårlig syn har vært et problem ganske mye nå. Men både jordmor og lege har sagt at de ikke finner noe feil, og ho er jo helt frisk så jeg trenger ikke å beskymre meg for det. 

HUMØR: blitt mye mer sliten, og vil helst sove hele dag. Men jeg er faktisk i bedre humør nå mot slutten enn det jeg har vært under hele svangerskapet! Begynner å komme til meg selv igjen, regner jeg med :- )  

TÅLMODIGHET: NÅÅÅÅ er jeg kjempe utålmodig. Ihvertfall nå som ALT er på stell. Unntatt barnerommet da, haha. Men det trengs egentlig ikke i starten, for Davina har en seng som hun kan ligge i enn så lenge. 

CRAVING: Nja, ikke noe mer eller mindre på ting. Kanskje ingefærøl nå? Nå som jeg kan drikke det, hehe

HODET FESTET: YUP! 

BARNEROM: Christopher driver med det akkurat nå, faktisk. Så imorgen er det møbler og mye vask som skal på stell der, men ellers er det ferdig. 

UTSTYR: NÅ er alt komplett! Vi har fått ræva i gir og kjøpt inn alt som ho trenger. 

TANKER OM FØDSELEN: Hm, jeg er vel ikke SÅ redd som jeg var for litt siden etter å ha snakket med jordmor. Men selvfølgelig, så kjenner jeg redselen er der. Men jeg har en partner jeg kan støtte til og han har meg, så sammen klarer vi å roe oss ned. 

FØDEBAG: DET ER FERDIG PAKKET! SÅ DEILIG, HEHE 


(genseren min er full av pels fra Glompa, hehe) 

Kanskje det kommer babybilder i neste oppdatering? Vel, hvem vet ;- ) 

BABYUTSTYR DEL I

Åh, det her har jeg gledet meg kjempe masse til å vise dere! Utstyr del 1 - nemlig, barnevogna! Den er så utrolig fin, og jeg er helt forelsket. Den passer så utrolig fint inn og jeg kan ikke vente med å få ta med henne på trilletur i denne fine vognen! Jeg mener, bare se på den da:

Det som er så utrolig flott med Emmaljunga er at du kan sette sammen din egen vogn! Og, det er akkurat det jeg har gjort. Jeg ville ikke ha orginal-understellet til denne vognen, fordi jeg ser på det mer praktisk å ha svinghjul med tanke på gåturer og spesielt for meg som har hund! Christopher får jo heldigvis være hjemme hos oss de 2 første ukene etter fødselen, men med tanke på ukene etter det og jeg som må gå tur med hunden på morningen så er svinghjul helt greit! 

Pluss at jeg syns orginal-understellet til denne vognen er så tung! Så måten vi har satt sammen vognen på syns jeg ble mer praktisk og ikke minst fin. Dere kan selv fint sette sammen deres egen vogn HER på hjemmesiden deres. Deretter kan dere bestille vognen til deres nærmeste forhandler. Vi kjøpte vår i Strømstad, det er også et tips til dere som tenker på pris. Det er billigere der enn her i Norge :- ) 

Med vognen så følger det med en stelleveske, regntrekk, sportsdel og egen vognpose. Kjempe mye fikk vi med oss! Vognen er av skinn, så det er lett å fjerne flekker og møkk. Jeg var skeptisk i starten om å ha en hvit vogn, men det er jo ingen problem når flekk osv ikke setter seg fast på vognen. Nei, alt i alt så syns jeg dette var et godt kjøp og jeg gleder meg til å trille lille jenta vår i den! 

Vi har i fargen White Leatherette og understell Duo S Black AIR.

Også må jeg få lov til å takke til verdens beste svigermor som sponset denne vognen! Tusen takk ♥

 


Tankene mine går til Paris idag ♥ Vi må huske å ta vare på hverandre og legge hat til side i denne tøffe tiden.

FØDEBAGEN

Først og fremst vil jeg bare beklage rotet på bloggen i det siste! Jeg har nemlig ordnet meg et nytt design, og den er ikke satt inn ordentlig enda. Har litt problemer med kodene osv, men det skal være i orden snart! Enn så lenge så får dere, inkl meg selv heh, bite sammen tenna :- )


Vel! Idag har vi fått gjort masse, egentlig, på en veldig kort tid. Nå har vi tre esker med baby-startkit her hjemme som jeg skal blogge om. Tre kjempefine startbokser, men veldig forskjellige, og jeg har en som må være min favoritt. Men, før det så vil jeg gjerne vise dere fødebagen! Kan ærlig si at det faktisk ikke har vært så lett å pakke, for jeg er jo helt nybegynner i alt det her. Forhåpentligvis, så har vi fått med alt vi trenger og nå er det bare å vente på lille jenta. 

TIL MOR:

Av klær har jeg med meg to gensere. Den ene er pysj som jeg da kan bruke på sykehuset og den andre er en helt vanlig genser som er til hjemreise. Jeg har også tatt med meg tre bukser; en pysjbukse (deilig stoff av flanell - det er en veldig julebukse, men Christopher ville at jeg skulle kjøpe meg det, haha<3), en tights og en vanlig bukse fra BikBok til hjemreise. Hvis jeg ikke føler meg klar for å bruke vanlige bukser så har jeg i det minste tightsen som jeg kan bruke! Også har jeg pakket med meg to stk amme-bh, ullstrømper som jeg kan tusle i på sykehuset, tøfler skal jeg også ha med meg (crocs og vanlige tøfler) og her har jeg da gått for komfort, og tatt med meg 3 forskjellige shape av truser! Morgenkåpen får også være med. 

Andre viktige ting jeg har pakket med meg er amme-innlegg av ull, i TO strl haha. Bio-Oil min, babyolje og salve for såre bryster, toalettpapir, shampoo og balsam. Toalettmappen skal også såklart få være med, og der vil jeg legge med lett sminke, tannbørster/tannkrem, hudkrem, hårbørste, bind osv. 

Til Davina:

Her har jeg kun pakket med meg som er vist på bildet over her. Hun får jo det meste på sykehuset, og mye som vi da kan ha med oss hjem. Så det eneste den lille jenta vår trenger er bare klær til hjemreise! 

Til Christopher:

Bortsett fra klær som vist over, så vil jeg pakke med mat til han. Kjøper inn noe energiboots som vi kan ha i kjøleskapet enn så lenge, og når det kommer til selve mat osv. så er det litt vanskeligere. Jeg har lest at noen har pakket matpakke i forveien og fryst det da ned, men jeg trur ikke det er så aktuelt for oss. For dette var jo da aktuelt for de som har født før, og det har jo ikke vi. Når det først skjer, så trur jeg faktisk ikke at noen av oss tenker å gå ned til kjelleren og hente matpakka hans ;- ) 

Toalettmappen deler vi, så alt han trenger har jeg pakket med meg! 



Vi var som nevnt og kjøpte siste tingene vi trenger før fødselen, og da trengte vi selvfølgelig en fødebag! Denne bagen fra DAY Birger et Mikkelsen er en helt perfekt størrelse. Den er jo også kjempe fin og passer pent til vognen vår også. Jeg skal vise dere utstyr som er kjøpt inn, for er det noe jeg er veldig glad i så må det være babyvognen vår fra Emmaljunga! Det som er så fint med denne bagen er at jeg kan bruke det ellers også, og ikke bare den dagen. Derfor syns jeg dette var bra kjøp, hihi. 

Ting som ikke er vist over som vi selvfølgelig skal pakke med oss er kamera, forskjellige ladere, fødebrevet, lommebok og det aller viktigste av alt - helsekort og andre viktige dokumenter. Og, med det kan jeg vel si at jeg er velfornøyd med pakkingen! Nå kan ho faktisk bare komme, for alt er klart ♥

HVORFOR KLARER IKKE KVINNER DET?

Er det noe som har irritert med ut i de grader så lenge nå, så må det være kvinner. Jeg sier DERE kvinner, for jeg klarer i det minste å treffe riktig. For det er jo enkelt og greit for oss å bare sette oss ned på doskåla og tisse?! Men neida, faktisk så må jo dette være verdens vanskeligste jobb for enkelte. Jeg syns det er helt på trynet at noen kvinner faktisk ikke klarer dette og BOMMER på doskåla? Enten så presterer dere å tisse UTENFOR (hva søren?) ellers så presterer dere å tisse på hele rundingen, og ikke tørker dere rundt. OG, det mest rareste? Treffe BAK på siden av doen? Altså, ærlig talt: hvordan i helvete (beklager) klarer man å bomme? 

En ting er det at mannfolka har en snabel i kan styre, men dere (eller VI) har to hull der det kommer urin og avføring, enklere burde det da vært for dere å sette dere ned å tiddelibim/tiddelibom? Jeg har aldri skjønt det. Hvorfor? Absolutt nesten alle kvinner utgir seg for å være perfekte og rene, flawless skin og makeup. Men herlighet, etter x-antall toalett besøk på kjøpesenteret og ikke minst utesteder, så er dere fader meg ULV I FÅREKLÆR! 

Husker så utrolig godt da jeg jobbet på Kongens (utested her i Halden), der jeg måtte nærmest inn til jentedoen hvert 10 min, fordi jenter ikke klarer å holde det renslig. Jeg kunne finne alt fra brukt bind/tampong på gulvet til en nedsprutet brun dasskål (og dette kunne faktisk være rundt doen, og ikke i). Hva søren liksom? ÆSJ! Og, da jeg måtte inn på guttedoen (eneste gangen, så klart) fordi det var tomt for dopapir der, så var det virkelig nesten som å komme til en ny verden. For jenter? Dere er noen ekle individer. Dere trenger fader meg ikke alkohol engang, for å bevise det. 

Jeg følte for å skrive ett innlegg om det, for det har frustrert meg så utrolig mye i de siste ukene. Man skal ikke se bortifra at jeg er mye på Nordby for babyshopping, og jeg var der senest idag. Kom hjem for 30 min siden, faktisk. Men da jeg var der så ville jeg nærmest kjefte og skrike på de damene som var inne på jentedoen. Hvorfor er det SÅ vanskelig å holde det renslig? Er du så jævlig tissetreng at du rett og slett ikke rekker å dra ned buksa forså å sette deg og treffe? 

Altså, ta dette fra en som er høygravid sin side: jeg tisser hvert 5 min, og når jeg er skikkelig tissetreng så klarer jeg faktisk (tro det eller ei) å dra ned buksa og treffe. UANSETT. Pjuuuuh, blir jo svett av å skrive ett klageinnlegg. 

Til dere RENSLIGE kvinner der ute. Jeg anbefaler dere virkelig om å ha med antibac uansett hvor dere befinner dere. For disse kvinnene som ikke klarer å sitte ordentlig for å gå på do, er søren meg verre enn mannfolka. Mannfolk er SÅ mye mer rensligere. Jeg må jo nesten sprute ned doskåla med antibac, fordi det faktisk er så ekkelt inne på jentedoen. 

Og, ja - jeg viser fingeren til dere som ikke klarer å treffe. Pluss, at utrolig nok så må jeg vel nevne NOE positivt med det hele. Takket være dere ekle kvinner, så har jeg klart å holde formen på rumpa mi fin i svangerskapet til tross for at jeg ikke trener. For jeg må jo squat hver eneste gang jeg er på toalettbesøk i offentlige steder :- ) 

Vel, det var dagens klageinnlegg. Bare tenk på at jeg har skikkelig hormoner som sprenger snart, hehe ;- ) 

"FØDSELEN ER I GANG..."

"Fødselen er i gang, Erna!", roper jeg i det Erna Solberg løper febrilsk forbi kun for å unngå å ta imot mitt barn til denne verden. Hun løper fram og tilbake, og selv om det hele ser komisk og fjernt ut for meg så er jeg utrolig avslappet. Jordmor og lege kommer inn, kun for å be Erna om å roe seg ned. Jeg tenker inni meg at det ikke er lenge til jeg får møte det som har ventet meg i 9 hele mnd. Legen forteller meg at alt skal gå bra, men at jeg må få Erna til å slutte å løpe. "Hvordan i alle dager kan jeg be statsministeren vår om å roe seg ned?" Legen ser rart på meg, som om jeg selv skulle ha visst det svaret. Men nei, det gjør jeg aldeles ikke. Jeg har verken tid til å roe ned Erna eller prøve i det hele tatt å ta opp denne samtalen med legen. Det eneste jeg vil akkurat er å få Chris inn hit, for er det noe jeg virkelig trenger nå så er det en støttespiller og noen jeg kan lene meg godt inntil. 

Chris kommer løpende inn. Han er helt svett og ser forskrekket ut. Noe eller noen har gjort han redd og urolig. "Hva er det, vennen?", spør jeg han. "Jeg vet ikke?", spør han meg. Jaha, tenkte jeg. Jeg finner ut at grunnen til at han var så svett og forskrekket var kun fordi at det ikke var pannekaker igjen i kantina på sykehuset. 

Jeg presser, og jeg presser. Og, før jeg vet ordet av det så....


... VÅKNET JEG! Hva gravidekvinner kan drømme om, altså? Det er helt sykt. Jeg drømte om dette i natt, og kan fortsatt ikke fatte over hvorfor jeg drømte om akkurat Erna Solberg. Haha? Må vel være i sammenheng med at jeg var på styremøte med AUF-gjengen igår, men altså - det har jo ingenting med Erna å gjøre, hahah. Det at Christopher var urolig i drømmen fordi det ikke var noe mer pannekaker igjen i kantina kan jeg faktisk forstå. For det er noe typisk han, haha. Selvfølgelig ikke den dagen jeg skal føde, men generelt ellers. Love you da, gutten min. 

Idag skal vi endelig fullføre fødebagen! Jeg har jo ikke fortalt dere at jeg var på sykehuset forrige uke, da hu lille valgte å gi oss falske forhåpninger og falsk alarm. Nå vet jeg åssen rier kjennes, og jeg er fullt forberedt til neste gang. Derfor må vi bli fort ferdig med alt av fødebag og utstyr. Vi mangler kun bilstol, og det må vel være klart innen ho kan komme? Pluss at det er vel like greit å bli ferdig med fødebagen også. Når det er fullført, så kan ho bare komme for vår del, hehe :- ) 

KRAFTIG BAKST

Disse kanelsnurrene, dere! Det ble jo noe helt over alle forventninger. Ikke bare ble det helt ok (syns da at sukkeret og kanelen forsvant litt) men det ble gedigent! Se på det her a. Nei, oppskrift skal dere jammen meg få. Men enn så lenge kan dere nøye dere med bildene. Jeg må finjustere på oppskriften ser jeg, og da kan jeg få publisert det. Kraftige ble dem, men det viktigste av alt er vel at de ble saftige og gode. Saftigheten var der, men gode? Nja, vi kan diskutere det. Men, heldigvis har jeg litt av en mann her i huset som spiser gjerne alt som har med bakst, sukker og ikke minst sjokolade å gjøre - så om disse kanelsnurrene forsvinner i løpet av uka, skal vi ikke se bortifra. Hehe 







Alt ser jo ut som en matblogg? Haha, men kan garantere dere at det er langt ifra matblogg. Og, kanelsnurrene ikke hadde litt (og lite) for mye av det gode. Uansett, jeg skal sørge for å finjustere oppskriften så snart jeg finner ut av det! Lover! 

Jeg ser virkelig fram til dagen imorgen, for da skal jeg møte jordmor for første gang! Gleder meg til å få høre masse nytt og forhåpentligvis få mer nyttig informasjon om fødselen. Nå nærmer det seg, jo! Trur det er noe av det jeg sier mest om dagen. DET NÆRMER SEG! 

Jeg mente aldri å såre noen

Etter gårsdagens innlegg så har jeg fått mye tilbakemeldinger. Mange negative, men utrolig mange positive. Det er jo så mange som har vært eller er i samme situasjon selv, og det gleder meg mer enn gjerne å kunne hjelpe til og fortelle min opplevelse av det hele. Jeg er veldig takknemlig for alle tilbakemeldingene! Men er det noe jeg reagerer veldig på, så er det at noen mener på at jeg ville noen vondt med innlegget? Innlegget var aldri ment for å såre noen. Innlegget angår, tro det eller ei, kun meg. Det er mine følelser og tanker rundt det hele som jeg valgte å dele med dere. Og, det at noen har tatt seg nær av det var jo aldri noe jeg mente. 

Det er et sårt tema, for enten jente eller gutt. Det skjønner jeg så innmari godt. Men tro meg, jeg mente aldri å såre noen. Innlegget kan ha truffet mange der ute, og mange føler seg truffet i den sammenhengen, men da har det noe med måten jeg har formulert meg på. Jeg vet at mange har enten tolket det feil eller riktig, men på akkurat det punktet der? Det vil det alltid være. Alle tolker tekster forskjellig. Svaret er bare om hvordan du, jeg, han eller hun tolker det. 

Men til hele poenget med innlegget. Det var aldri på noen som helst måte ett innlegg som skulle såre noen. Så nå håper jeg for all del at alle skjønner det nå.


Nå som det kan være ute av bildet, så følte jeg at trykket jeg har hatt ikke lenger er der. Noe som får meg i bedre humør, som får meg til å tenke på noe annet er å faktisk bake. Jeg ser ikke på meg selv som en flink konditorkokk, haha. Men er det noe jeg er veldig flink til, om jeg kan kalle det "baking", så er det å lage sveler. Men igår kveld så fikk jeg så utrolig lyst til å prøve meg på hjemmelaget kanelsnurrer, så akkurat nå i skrivende stund så står alle ingrediensene på bordet og snart skal jeg blande inn resten av tørrvarene. 

Jeg gleder meg veldig til resultatet! Noe som hadde vært veldig fint å ha nå er jo selvfølgelig en eltemaskin, eller kjøkkenmaskin da som er ment for sånne amatørkokker som meg! Jeg har tittet litt på nett, og det skaper virkelig frem den bakeren i meg, haha. Vel, nå har jeg flere ting på ønskelista til jul, ihvertfall! Det som irriterer meg nå er at det blir mørkt så fort ute, så om jeg rekker å knipse noen fine bilder av mine (forhåpentligvis) vellykket kanelsnurrer får vi se på. 

Forresten, har dere hørt den nye sangen til Justin Bieber? Love Yourself. Den er så fin! 

 

"MEN DET VAR JO ALDRI ET BARN"

Nå som det nærmer seg fødselen så er det mye som foregår i hodet mitt. Mye tanker og utrolig mye følelser. Jeg er veldig emosjonell og følsom, og jeg kan lett bli veldig nedfor. Ikke nok med at det nærmer seg termin, men det nærmer seg også en dato som er brent fast som jeg sent vil glemme. Noe jeg aldri, aldri, aldri - kan ta tilbake. Uansett, hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne. På den tiden var jeg ung og dum, rett og slett. Jeg var ung. Jeg var dum, som tok det valget ved å høre på alle andre enn meg selv og mine følelser. 

Jeg lyttet til den daværende kjæresten min, som jeg elsket så høyt og ville absolutt kun hans beste. Jeg glemte helt hva som var best for meg og mine behov. Jeg hørte på venner og hva andre mente var best for meg. Jeg lyttet rett og slett aldri på hjertet og meg selv. Det angrer jeg veldig sårt på den dag idag. For den dag idag, har jeg det så fryktelig vondt med meg selv, for er det noe jeg sent aldri vil glemme, er det noe jeg aldri vil kunne tilgi meg selv, er det noe jeg angrer hver bidige dag på - så er det at jeg tok abort

Det at jeg stadig fikk høre "du er ikke klar til å bli mamma" - det  får meg nå til å tenke at ingen er noengang klar til å bli foreldre. Uansett, alder. Alderen din har ingenting med det å gjøre. Det beviser jeg fint nå. 

Jeg trur ingen kan si noe på det, eller mene noe om abort før du selv ligger der og opplever det. Jeg har fått høre "men det var jo aldri et barn" - for deg, nei. Men for meg så var det mitt barn. For meg så var noe av det slemmeste jeg noen gang har gjort mot et individ. Et menneske. Et liv gikk tapt pga jeg var for svak. Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv. Men det jeg kan, for det er det beste for meg og min fremtid, er å gi slipp. Det kan jeg gjøre. Sorgen og savnet vil alltid være der. Jeg vil alltid kjenne det psykisk og fysisk. Ingen kan fortelle meg at de forstår meg eller vet hvordan jeg har det, med mindre de ikke har opplevd det selv. 

Man kan ikke uttale seg noe, når man selv ikke har opplevd det. Da er det faktisk bedre å holde kjeft. For jeg fikk høre, åh dere, som jeg fikk høre. "Dette var et bra valg! Dette er det beste for deg" - nei, der tok dere helt feil. 

Jeg var i en dyp, dyp sorg - i en veldig lang tid. Noe jeg fortsatt er. Det nærmer seg to år siden jeg tok det valget. På samme tid som ifjor, skal jeg besøke kirkegården. Jeg vil alltid markere denne dagen, for det betyr så ufattelig mye for meg. Morsinstinktet er fortsatt der, og det er den ihvertfall nå. Jeg vil gi barnet mitt noe jeg ikke kunne tidligere. Så mye kjærlighet. 

Det å kunne legge dette bak meg, denne fasen, vil nok bli det beste for både meg og barnet mitt som jeg bærer med meg nå. Men allikevel, vil jeg gjerne fortelle henne om hennes ufødte bror/søster, hvis hun noengang skal komme inn på temaet og spørre meg. 

Da jeg fant ut at jeg ble gravid denne gangen, så falt det aldri meg inn å ta abort. Abort var ikke et alternativ. Det var ikke snakk om at jeg skulle begå den samme tabben igjen. For denne gangen? Denne gangen skulle jeg være egoistisk, for engangskyld. Men, jeg slapp jo det. For denne gangen sa jeg klinkende klart ifra om hva valget mitt var, og at ingen kunne forandre på det. Dere kan mene hva dere vil, men det er IKKE ofte at denne jenta tar sine egne beslutninger. 

Nå, snart 9 mnd senere så er jeg så overlykkelig over den beslutningen jeg tok. Jeg venter ei lita jente, og det er ikke lenge til ho kommer. Jeg er lykkelig forlovet med verdens beste samboer og kjæreste. Vi har kjøpt oss et hus som vi nå kan kalle vårt hjem. Om 9 mnd skal jeg gifte meg. Herlighet - det er så mye positivt å se fram til med den lille familien min.


Jeg vet at den lille vil for alltid være med meg. Jeg vil bære med meg den kjærligheten videre. Jeg er klar for å legge den delen av fortiden min bak meg. Jeg er klar for det nå. 
Mamma vil alltid elske deg <3

 

Jeg er livredd

Det er veldig mye tanker og følelser rundt fødselen, og jeg skal være dønn ærlig med dere og si at; jeg er livredd. Jeg er så utrolig redd for fødselen. Med det kan jeg trygt fortelle meg selv og dere at jeg har en stor grad fødselsangst. Heldigvis, så er det ikke lenge til jeg skal (for første gang) til jordmor, vel og merke. Da trur jeg mye blir pøst ut, egentlig. Jeg har så mye på hjertet som må ut. Derfor hjelper det meg litt å skrive her på bloggen også. 

Til de som har fulgt meg på bloggen lenge, vet at jeg var med i en veldig stygg (om jeg får si det selv) fotballskade i 2012. Det forårsaket veldig mye negativt, både psykisk og fysisk. Skolegangen gikk til helvete og det gjorde livet mitt også. Nå er jo alt blitt bedre enn det var, men jeg er ikke 100% frisk. Det har jeg fått oppleve mye av under svangerskapet. Et eksempel; jeg har muskelsvikt på hele venstresiden av kroppen min. Jeg har jo tross alt vært tidligere midlertidig lammelse (høres sikkert "bedre" ut på medisinsk språk, men husker ikke hva de kalte det). Uansett, det vil si at venstresiden min er ikke like sterk som min høyreside. Av og til kan det bli lam på den siden, og da kan jeg plutselig bare tryne uten at jeg gjør noe. Jeg kan bare gå fra stua til kjøkkenet og dette rett ned, fordi venstrebenet plutselig "sovner". Jeg går normalt, men jeg bruker det meste av høyresiden min til alt. Som å gå, løpe, bære osv. Med andre ord så overbelaster jeg den siden ganske mye. Man kan se det og kjenne det, hvis man studerer det ordentlig at musklene på høyresiden min er mye større og strammere enn venstre. 

Heldigvis, har jeg klart å unngå å bruke krykker i hele svangerskapet. For da måtte jeg mest sannsynlig ha trent meg opp til å kunne gå ordentlig igjen. Og, det hadde bare vært veldig trøttsomt og ikke minst for mye psykiskbelastning på meg. Er det noe jeg vil helst unngå, så er det å gå igjennom alt av behandlinger osv igjen. Det er også en av grunnene til at jeg hater sykehus. Jeg hater rett og slett alt som har med blodprøver, sprøyter, leger, sykepleiere og ja - alt det der. Jeg er ikke noe redd for det, tvert imot. Jeg syns bare alt som har med det å gjøre er trøttsomt, for jeg føler ikke at det hjelper meg noe særlig. Derfor har jeg også unngått å stresse sånn med å dra til en spesialist under svangerskapet. Ikke mast så altfor mye på fastlegen min, for jeg selv føler ikke at det hjelper så mye. Så klart, så må jeg jo. For det kan gå utover ho lille jeg bærer med meg. Svangerskapet har derfor ikke vært noe enkelt for meg, og jeg gleder meg til jeg er ferdig. Jeg føler meg ikke bra som gravid pga min stahet skal gå utover ho lille. Noe som jeg har fått bekreftet at det ikke gjør! Staheten min kan gå utover meg selv.

Vel, tilbake til fotballskaden da. Det skjedde veldig mye kun den ene uken på sykehuset. Mye traumatiske opplevelser, ikke bare overfor meg men også familien. Jeg måtte både ligge på hode- og hjerteovervåkningen. Mye frem og tilbake, med andre ord. Og, hvordan har det påvirket svangerskapet tro? Jo, jeg må tilbake dit igjen. For meg kan fødselen være en risiko. Svangerskapet i seg selv er ingenting i forhold, men fødselen derimot? Det er noe mye større. Ukene fremover nå blir mye besøk i forskjellige avdelinger, og jeg gruer meg. 

Jeg vil jo at alt skal gå plettfri så mye som mulig. Det er en utrolig stor psykiskbelastning for meg. Jeg kjenner det på kroppen nå. Det er ikke så mye glede som er igjen nå, og jeg som egentlig hadde håpet på å kunne nyte svangerskapet for engangsskyld. Noe positivt har jeg da fått vite! Lille jenta har det kjempe bra. Men hva med mor? Jeg er livredd for at jeg ikke blir godt behandlet. Jeg er livredd for at de ikke tar ting seriøst. Denne redselen har vel og merke kommet av alle sykehusbesøkene jeg har vært på etter 2012. 

Jeg klarer og takler mye, om jeg får skryte litt av meg selv. Men akkurat det her? Jeg aner rett og slett ikke hvordan det vil gå. Åh herregud, jeg er livredd, folkens. Men jeg sier til meg selv hver bidige dag; "Vet du hva? Du har kommet så langt. Det er for sent å gi opp nå. Det er for sent å være svak!!" 

Det er jo det. Jeg kan ikke være svak nå. Ikke nå som det nærmer seg. 

Altså, det faller veldig naturlig inn at tanken på å ikke klare fødselen hoper inn. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg er redd for å ikke kunne takle fødselen, at jeg gir opp under hele greia. Nei, jeg trur jeg må runde av her. For jo mer jeg skriver, desto mer redd blir jeg.

Det er søndag, jo

Jeg hadde en kjempe fin dag igår i Oslo! Utsjekking var kl. 1200 og etter en nydelig hotellfrokost så gikk jeg og min kjære rundt i Osloby og utforsket litt. Før klokken slo 1430 og da skulle vi på kaffedate med Magz og Annifrid som har flyttet til Oslo for jobb og studier. Det var kjempe koselig å få møte jentene igjen, for jeg har nemlig ikke møtt de på veldig lenge! Sist gang jeg så noe til dem var da jeg var langt ifra gravid, haha. Da var jeg faktisk til og med singel? Det er sykt hvor mye som har skjedd på et år. Håper jeg får se jentene igjen om ikke så lenge! 

Uansett, vi avsluttet dagen igår med en koselig date på Peppes før vi måtte rett og slett løpe til hotellet og hente koffert, forså å løpe fra hotellet til togstasjonen. Jeg trudde virkelig at jeg var i nærheten på å føde der og da. Jeg har virkelig ikke løpt helt siden starten av svangerskapet og da jobbet jeg fulltid! Men kan vel takke McDonalds for den kondisen jeg har, haha. 



Se på den kjekke gutten min <3 

Haha, vi prøvde jo utallige ganger på å få til et bra bildet igår av meg og jentene. Og, helt ærlig? Ingen bilder ble bra. Har bare masse tullebilder fordi Magz skulle absolutt røre på seg hele tiden (hehe ilu) og fordi Christopher (ilu2) ikke klarte å holde kameraet ordenltig. Hahaha, bare se her: 

Håper alle har hatt en fin helg! Enten det har vært med eller uten Halloween-fest. Jeg har ihvertfall hatt en kjempe fin kveld med min kjære og noen fine jenter. Nå er det en ny uke og det vil si snart en oppdatering! Jeg runder nå uke 35, wii. Mye har skjedd i løpet av de siste ukene siden sist innlegg. 

Vi blogges! Nå er det natta fra oss, ihvertfall <3 

Clarion Hotel Royal, Christiania

Hallo!

Nå er vi vel fremme i Oslo, eller det  har vi vært en stund, egentlig. Så nå ligger begge langflate her etter en vellykket (kanskje ikke for lommeboken...) restaurant besøk! Godt vi gikk nå for å si det sånn, for det begynte nemlig å regne. Jeg håper virkelig ikke at det regner imorgen, for som Chris sa - imorgen har han sett for seg en shoppingdag - hehe, og det har han rett i. 

Det måtte dessverre bli mobil-bilder her på bloggen. Og, noe så sykt mye zoom fra speilrefleksen. Jeg har nemlig klart å ødelegge orginal-linsa til speilrefleksen, og da har jeg bare 50mm-linsa liggende. 

Uansett, jeg bestilte superior-rom til oss på Clarion Hotel Royal - det vil si, et rom som skal ha litt mer "klasse" og "stil". Jeg ble litt skuffet over at CHT har mistet litt av kvaliteten de har her. Husker da dette var et veldig populært hotell, men de har mistet litt av den gnisten. Hadde jeg visst dette fra før, så hadde jeg mest sannsynlig gått for førstevalget mitt som var Grand Hotel i Karl Johan. Men men, da vet jeg ihvertfall det til neste gang! Gutten min er ihvertfall fornøyd, og det er jo det aller viktigste :- ) 





Se på gutten koser seg æ: 

Nå er det Senkveld som ruller, så først skal vi bruke litt av tiden vår på det (hehe, mest på grunn av meg, egentlig) og deretter blir det å varme opp badekaret. Det blir ikke noe basseng på oss ikveld, for jeg klarte å glemme igjen badetøy (er det mulig?) så da blir det badekar istedenfor, haha. 

Vi blogges mer imorgen <3

Kakekrigen?

Hei, dere! 

Igår hadde både jeg og Christopher en kjempe fin dag. Det startet med en middagsdate på Butts (indisk restaurant i byen) og deretter dro vi hjem der det ble servert en mengde dessert. Trur jammen meg at gutten ble riktig fornøyd med gårsdagens gaver også! Men, hehe, er ikke bursdagen hans over enda. Ihvertfall ikke fra min side, hihi. Siden det er så lenge siden vi har dratt noe sted bare oss to og det er ikke lenge til vi blir tre i denne familien, så unnet jeg jammen meg oss en tur til hovedstaden! 

Christopher har jo ingen anelse om hvor vi skal overnatte hen, men hehe - denne jenta har ordnet alt! Vi blir der bare en natt, men vi drar idag kl1600, og kommer forhåpentligvis ikke hjem for senere på dagen imorgen. Da har vi i det minste en hel dag i Oslo. Ikke for å nevne for mye, men jeg gleder meg virkelig en tur i bassenget idag! Nei, jeg kan ikke fortelle dere altfor mye for han leser bloggen også. Dere får glede dere like mye som han! Jeg gjør ihvertfall det, hihi :- ) 

Her får dere litt bilder av et av gårsdagens dessert som jeg ordna istand for gutten, heh - dette MÅ bare være en engangstilfelle hvor jeg faktisk klarte å lage en kake fra bunnen av. Jeg husker ikke oppskriften engang. Bare så på en enkel oppskrift fra nettet, men endte jo med å lage min egen vri. Jeg ble riktignok LITT fornøyd med kaken, haha. Klarte nemlig å brenne toppen på den så jeg måtte skåre ut toppen. Uansett, gjestene var fornøyde og kjæresten var KJEMPE fornøyd. Så da gjør det vel ingenting om det var brent eller ei, hehehe... 


Haha, jeg aner ikke hva jeg gjorde - men kaken ble SVÆR


Det indre som teller, right? 



.. OG VOILAAA! 

Haha, ja nå skal jeg vel være med i Kakekrigen. Nei, seriøst. Jeg blir bare stresset av å lage kake, haha..

Vi blogges next time from Oslove <3

Til min kjære

Idag er det din dag, og det er deg vi skal feire! Og, med det vil jeg først og fremst takke deg for alt du har gjort og gjør for hver for hver dag som går. Alt det du har gjort kun for å gjøre meg lykkelig er noe jeg ikke kan betale tilbake. Du har blitt en så stor del av livet mitt og jeg klarer ikke å forestille meg et liv uten deg. Du har gitt meg så mye kjærlighet, omsorg og glede på en veldig, veldig kort tid og jeg er evig takknemlig for det. 

Du ga meg kjærlighet da jeg hadde mistet håpet. Du ga meg omsorg da jeg trengte det mest. Du ga meg glede som fikk meg til å smile igjen. Du var så utrolig tålmodig med meg - og du ga aldri opp ♥ Det er stort det du har gjort, og du skulle bare ha visst hvor mye det har hjulpet meg. Uten deg, ville jeg aldri ha vært her jeg er idag. Uten deg, hadde jeg ikke sett lys i tunnelen. Alt er på grunn av deg, og jeg håper at du vet det. Jeg håper jeg klarer å vise deg hver dag hvor mye jeg setter pris på deg og hvor utrolig heldig jeg er som har møtt på en så fantastisk fyr som deg.  Åh, jeg er så heldig! 

Det størtste av alt du har gitt meg - er noe jeg kan dele med deg. Om ikke så lenge vil vi sitte her med ei liten jente. Om ikke så lenge vil vi bli en liten familie. Om ikke så lenge vil jeg gå ned mot det alteret og - med glede - si ja til å tilbringe resten av livet mitt med deg. Jeg elsker deg så utrolig høyt, og jeg vil vise det til deg for hver dag som går. Takk for alt du har gjort for meg. Jeg elsker deg og gleder meg til å feire flere årsdager for deg. For det fortjener du ♥

IGJEN: GRATULERER MED DAGEN MIN KJÆRESTE, BESTEVENN, FORLOVER OG SAMBOER ♥

Sminkevideo?



Nå har jeg og Caro brukt dagen på å lage sminkevideo til dere! Den ble ikke fullt så bra som jeg hadde håpet på da det tok evigheter før kameraet ble fulladet. Lyset var jo så bra da jeg først startet men herlighet så fort det går nå om dagen før det blir helt svart ute! Så ja, det vil syns i videoen etterhvert for fargen blir helt feil. Jeg får lage en bedre video en annen gang. 

Det var uansett rart å filme seg selv igjen, så dere får være snille mot meg med tanke på min ALLER FØRSTE sminkevideo ever. Hehe <3 Idag får vi besøk, så jeg må starte igang med middag og ordne rundt her. Holder dessuten på å sulte ihjel her jeg sitter. Vi blogges om litt :- ) 

"Kode for å importere bloggen min til Nouw: 2165319914"

hits